Rachel Brosnahan inntok TV-skjermen som en virvelvind da The Marvelous Mrs. Maisel dukket opp i fjor.
Serieskaper Amy Sherman-Palladino serverte oss en serie der replikkene ble avfyrt som ei mitraljøse, og en original og sjarmerende rollefigurer som utgjorde særdeles godt selskap på skjermen.
Seks velfortjente Emmy-statuetter senere, inkludert en til Rachel Brosnahan for beste hovedrolle og selveste prisen for beste komedie, så er den andre sesongen nå kommet.
Miriam “Midge” Maisel er like fornøyelig selskap denne gangen også. Og The Marvelous Mrs. Maisel er lett den triveligste serien på skjermen så langt i høsthalvåret.
Serieanmeldelse: «The Marvelous Mrs. Maisel» S01 – En herlig og sprudlende serie.
Birollene får skinne
For de uinnvidde så handler serien altså om den rike New York-husfruen Midge, som på slutten av 50-tallet oppdager et talent for standup etter en turbulent tid i ekteskapet.
I den første sesongen var det Midge sin personlige krise og hennes vei inn i standupmiljøet som var tema. Nå handler det om vanskelighetene med å bli tatt på alvor som kvinnelig komiker, og om hvordan Midge og mannen Joel (Michael Zegen) skal klare å gå videre i hver sine liv, samtidig som de også må forholde seg til hverandre fordi de har barn sammen.
Serien har blitt utvidet med to episoder og dermed gått fra åtte til ti timer. Det betyr at det er mer rom for å la birollegalleriet skinne, noe som utnyttes til det fulle.
Michael Zegens rollefigur Joel, som etter min mening var det svakeste leddet i den første sesongen, har fått mer å spille på. Joel utfordrer seg selv, samtidig som han har blitt bevisst sine egne begrensninger, og det gjør ham ikke bare til en mer interessant figur, men også en mer likandes en.
En svipptur til Paris
Vi blir også bedre kjent med Midge sine foreldre Rose og Abe Weissman (Marin Hinkle, Tony Shalhoub). Sesongen innledes med en fornøyelig svipptur innom Paris, dit Rose har rømt for å sette foten ned overfor Abes uoppmerksomme oppførsel som ektemann.
Det gir ikke bare starten på sesongen et friskt pust av nye omgivelser, men er også et bedre innblikk i hvem foreldrene er, en historielinje jeg storkoste meg med.
Det er fortsatt Midge som er hovedfokuset, men med mer tid til de andre figurene får vi også litt pusterom mellom hver gang mitraljøsa avfyres. Dialogen er et knepp mer velskrevet denne sesongen, og replikkene kommer like kjapt og like poengtert som i forrige sesong. Samtidig klarer Brosnahan også å legge et lag med sårbarhet under alle vittighetene, noe som på en elegant måte vender flere scener fra latterkuler til klump i halsen.
Sjarmerende selskap
Alex Borstein er fortsatt knallgod i rollen som Midge sin manager Susie, og serien spiller i enda større grad på kontrastene mellom Midge og Susies liv denne gangen. Til tross for sine ekteskapelige problemer lever Midge et relativt bekymringsløst liv.
Hun har en økonomisk sikkerhet som kan sende henne til Paris den ene dagen, og på ferie på resort den andre dagen, mens Susie sliter med å holde tak over hodet.
Men selv om Midge er en naiv og selvopptatt rikmannskvinne, med null forståelse for andres problemer og utfordringer, så er det fortsatt umulig å mislike henne. Rachels Brosnahans Midge er rett og slett det mest sjarmerende og trivelige selskapet på skjermen akkurat nå.
Og for deg som trenger noe fint å se på nå i vintermørket så er The Marvelous Mrs. Maisel en herlig virkelighetsflukt. Midge sitt New York er ikke et autentisk New York, men et 50-tallseventyr proppfullt av fabelaktig mote, sminke og hår – med en feministisk snert på toppen av det hele.
