Da filmen “Split” kom på kino for et par år siden, overrasket filmskaper M. Night Shyamalan oss med en avslutning som bandt historien sammen med en av hans aller beste filmer, “Unbreakable”.

Med “Glass” viser han oss hvordan det hele henger sammen og runder samtidig av det som har blitt en superhelttrilogi, eller i hvert fall en trilogi om superkrefter.

Samuel Jackson er tilbake som den superintelligente, men skjøre Elijah Price aka Mr. Glass. Og det er tidvis et underholdende gjensyn, men M. Night Shyamalan surrer seg for langt inn i sin egen vante filmoppskrift.

Et overnaturlig mysterium med en tvist – det har blitt Shyamalans varemerke, og i “Glass” kjennes denne oppskriften som en tvangstrøye. For mange elementer skvises inn i eventyret og tvisten vi vet kommer mangler wow-faktoren. Resultatet er langdrygt og rett og slett litt kjedelig.

Filmanmeldelse: Split – Tam thriller fra M. Night Shyamalan.

Elijah Price aka Mr. Glass har vært innlagt på psykiatrisk i en årrekke. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Superhelter på psykiatrisk

“Glass” plukker opp trådene like etter hendelsene i “Split”. Politiet er på jakt etter Dennis (James McAvoy) og resten av personlighetene hans, samtidig som de har øynene opp for den plagsomme borgerverneren pressen har gitt navnet “The Overseer”.

David Dunn (Bruce Willis) driver et sikkerhetsselskap sammen med sønnen Joseph (Spencer Treat Clark), og bruker dette som et skalkeskjul for å kunne drive vigilantevirksomheter.

Når Dennis/Hedwig/Patricia/Beast på nytt forsøker å ta livet av en gjeng med unge jenter tar David Dunn saken, men etter redningsaksjonen ender både han og Dennis opp i politiets varetekt.

De to blir innlagt på Raven Hill Memorial, der en neddopet Elijah har befunnet seg i en årrekke, etter hendelsene i “Unbreakable”.

Psykiateren Dr. Ellie Staple (Sarah Paulson) spesialiserer seg på mennesker som tror de har superkrefter. Jobben hennes er å få de til å forstå at kreftene de tror de har ikke er reelle.

James McAvoy spiller sine mange personligheter godt i Glass. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Stilistisk sykehus

Det høyteknologiske og sterile sykehuset er en stilig kulisse for handlingen. De kliniske rommene, midlene som brukes for å holde de tre pasientene i sjakk og Dr. Staples monotone stemme og iskalde ro, bidrar til å skape en følelse av uro og angst som sitter bra.

Men handlingen beveger seg fremover i sneglefart, Bruce Willis får svært lite å gjøre og tittelfiguren Mr. Glass likeså i filmens første halvdel.

M. Night Shyamalan klarer heller ikke helt å sjonglere tre rollefigurer samtidig. I store deler av filmen holdes de adskilt, men heller ikke når de er i samme rom klarer han å sy sammen en velfungerende scene.

Han får aldri sving på dynamikken mellom de tre og ender alltid opp med to rollefigurer i fokus av gangen, mens den tredje venter passivt på tur.

Samuel Jackson har lite å gjøre i den første halvdelen av filmen. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Underholdende mesterhjerne

Jeg liker konseptet i “Glass”, og det er gøy å se Samuel Jackson tilbake som mesterhjernen som er sykelig opptatt av tegneserier. “Glass” er på sitt beste når Mr. Glass svinger seg i rullestolen.

James McAvoy fortsetter sitt gode spill fra “Split” og skifter uanstrengt mellom de ulike personlighetene til rollefiguren. Personligheten med superkrefter er ironisk nok den minst interessante av dem, og jeg blir aldri grepet eller skremt når “the Beast” dukker opp.

Noe av magien med denne figuren lå nemlig i mystikken rundt den. I “Split” var beistet det store mysteriet, denne gangen er katta ute av sekken og James McAvoy klatrer på tak og vegger allerede den første halvtimen av filmen.

Tvungen tvist

M. Night Shyamalans beste filmer spiller nettopp på mystikken rundt det usette, og når han mangler dette elementet i “Glass” blir også noe av spenningen borte.

Shyamalans hånd ligger samtidig for tungt og for synlig på verket. Oppskriften som har vært så underholdende tidligere har blitt en tvangstrøye, og det er så tydelig at han tvinger handlingen inn på et spor bare for å få til en tvist på slutten.

Når tvisten omsider kommer kjennes det derfor mer ut som en utført hjemmelekse, enn som en interessant overraskelse.

I “Glass” legger M. Night Shyamalan opp til en større historie som åpner muligheten for en rekke nye filmer i universet. Jeg er usikker på om det er noe vi trenger akkurat nå.

Om FILMEN

Glass
  • Glass
  • Slippdato: 18.01.2019
  • Regi: M. Night Shyamalan
  • Utgiver: The Walt Disney Company Nordic
  • Aldersgrense: 15 år.
  • Sjanger: Drama, Eventyr, Sci-fi, Thriller

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.