Den slovenske filmskaperen Sonja Prosenc er tilbake med sin andre spillefilm. Filmen “History of Love” er en norsk-slovensk-italiensk samproduksjon som handler om en ung jente som mister sin mor i en ulykke.
Filmen er en stillferdig og sanselig filmopplevelse, men Prosenc gjør noen narrative grep som gjør at handlingen blir noe forvirrende.
“History of Love” er likevel en vakker film som gjør inntrykk, men den emosjonelle slagkraften kunne vært større.
Filmanmeldelse: Green Book – Litt for mye varm nostalgi.
En død mors affære
Doroteja Nadrah spiller tenåringsjenta Iva, som sliter med å takle sorgen etter morens død. Når hun finner ut at moren, som var en klassisk sangerinne, har hatt et forhold til en dirigent (Kristoffer Joner), begynner hun på en forvirrende reise i et landskap av nysgjerrighet, smerte, hevn og forsoning.
Samtidig som Iva begynner å følge etter dirigenten, får vi bli med inn i hennes hode. Gjennom tilbakeblikk, fantasier og tanker forsøker vi å få et grep om hva som skjedde med moren, Ivas rolle i det og hvordan hun skal gå videre i livet.
Filmen gir oss et lite innblikk i hvordan faren, broren og lillesøsteren takler tapet etter moren på forskjellig vis, og maler også et bevegende bilde av dirigentens sorg.
Doroteja Nadrah er svært troverdig i rollen som Iva, og uttrykker mye med kroppsspråk og blikk. Kristoffer Joner spiller også godt som den gåtefulle komponisten hun er på jakt etter.
Kaotisk fortellergrep
Iva bruker mye tid i vannet i løpet av filmen. Hun er stuper, og vannet er et fristed for henne. Ikke bare fordi det er et sted hun slipper å tenke på noe annet, men fordi hun har en hørselshemmelse.
I vannet må hun ta ut høreapparatet og det eneste som omgir henne der er den dempede lyden av bølger og kropper som bryter overflaten. Lydarbeidet her er fabelaktig utført.
Regissør og manusforfatter Sonja Prosenc bruker vannet som et bilde på hvordan Iva utforsker hva som ligger under overflaten, ikke bare i overført betydning, men også rent fysisk. Det kan virke som om morens kropp aldri ble funnet etter at bilen hun kjørte havnet i elva.
Her og andre steder er “History of Love” litt forvirrende fordi filmen hopper så mye frem og tilbake i et narrativ som er veldig løst sydd sammen.
Fortellerteknikken gjenspeiler kanskje kaoset som utspiller seg i Ivas hode, men grepet tar mer enn det gir. Filmens dialog er i tillegg så sparsommelig at den forklarer lite, og jeg sliter med å forstå Iva og hvorfor hun handler som hun gjør.
Vakkert og poetisk
“History of Love” er likevel en film som skyller over sansene dine. Kameraet ligger tett på ansiktet til Doroteja Nadrah, der sollyset får spille over hud og hår.
Nærbilder av hender som glir gjennom bladene i skogen, lyden av grusen som knaser mot skoene, inntrykket av vannet som omgir Iva når høreapparatet er koblet ut – “History of Love” er en vakker film.
Det poetiske filmspråket dveler over hvert bilde Iva går inn og ut av, et grep som skaper ro, men også en følelse av ensomhet når tomme rom ligger igjen etter at rollefigurene har forlatt det. Hadde filmen klart å oppnå den emosjonelle slagkraften den kunne ha hatt, ville “History of Love” vært en helt spesiell filmopplevelse.
