Enhver italiensk film som på en eller annen måte kan knyttes til regionen Toscana er gull verdt for enhver norsk filmdistributør.
Da har man nemlig muligheten til å lage en norsk tittel som kan tiltrekke seg et publikum med et romantisert forhold til dette kjente turistmålet.
Derfor har vi de siste årene sett filmer på kino som «Møte i Toscana», «Miraklene i Toscana» og «Sommer i Toscana», som selvfølgelig het noe helt annet originalt.
Etterlater ikke et varig inntrykk
Nå er det altså klart for «Smaken av Toscana», som egentlig heter «Quanto basta» (oversatt i tekstingen til «akkurat passe»). Det er i det minste dekning for den norske tittelen, for handlingen har kokkekunst i Toscana i fokus.
Filmen er sjarmerende, men ikke spesielt original, og streber ikke hardt etter realisme og troverdighet. Den fungerer på sine premisser som lett underholdning for den som lengter etter italiensk mat, kultur og atmosfære, men etterlater ikke et varig inntrykk.
Kjøkkensjefen Arturo (Vinicio Marchioni) slipper ut til alternativ soning etter en voldsdom, og blir satt til å lære bort kokkekunst på en skole for elever med ulike handikap. Der oppdager han stortalentet Guido (Luigi Fedele), en ung mann med Asberger syndrom som med sin finstemte nese lukter seg frem til enhver ingrediens.
Guido melder seg på konkurransen Toscana Young Chef med Arturo som læremester, samtidig som Arturo forsøker å redde sin egen karriere via suspekte bekjentskaper, og disse to ambisjonene kommer snart på kollisjonskurs med hverandre.
Tradisjonell og gammeldags
Forholdet mellom Arturo og Guido har noen «Rain Man»-kvaliteter som sjarmerer, og Guidos gradvise oppmykning av sin berøringsangst gir historien noen fine øyeblikk, men filmen går aldri dypere enn det enkle og overfladiske. Det antydes hvorfor Arturo og Guiode finner et felles grunnlag for et vennskap, men det utforskes ikke i særlig grad.
Det legges også opp til en potensielt spennende tvekamp mellom Arturo og hans gamle kokkevenn Marinari (Nicola Siri), som har sin egen elev i konkurransen. Man kan jo gjette hvem som møtes i den store finalen, men det blir aldri særlig spennende.
Jeg er ingen ekspert på området, men tviler sterkt på at en kokkekonkurranse egentlig foregår på måten det blir fremstilt på i «Smaken av Toscana». Det blir som å se kjip reality-TV, der produktet egentlig er underordnet. Maten er det ingen som bryr seg om i denne filmen.
Regissør Francesco Falaschi har også skrevet manuset, sammen med Filippo Bologna, Ugo Chiti og Federico Sperindei, og de har greid å skape en sentral konflikt som kunne blitt interessant. Vil Arturo prioritere seg selv til fordel for Guidos store mål?
Utgangen vil imidlertid ikke komme som noen stor overraskelse. I det hele tatt ligger forutsigbarheten tungt over filmen. Alt man tror vil skje, kommer til å skje. For å nyte denne historien, er man nødt til å legge eventuelle forventninger fra seg, for her er ingen vilje til nyskapning i sikte.
Om Falaschi har tatt mål av seg å lage en tradisjonell og litt gammeldags kosefilm for «italiofile», så har han kanskje greid det. For andre blir «Smaken av Toscana» litt for mild og pregløs.
