Regissør Gaspar Noé tar oss med på en ekstremt dårlig trip i sin nye film. Argentineren (som bor og jobber i Frankrike) har sjokkert og provosert publikum tidligere, med filmer som «Alene mot alt», «Irreversible» og «Love».
Han går kanskje ikke like hardt til verks denne gangen, men bombarderer oss like fullt med visuelle og lydmessige angrep som beskriver tung, ufrivillig rus med alvorlige konsekvenser.
«Climax» er en svimlende og utmattende reise inn i en natt full av frenetisk energi, krypende angst, lammende frykt og voldsom aggresjon. Gaspar Noé sørger for å røske skikkelig tak i publikum, spesielt om du ikke er forberedt på det som skal komme.
Psykotisk mareritt
Filmen skal være løst basert på virkelige hendelser i 1996 og tar oss med på en fest for et team unge dansere i en nedslitt skolebygning ute i skogen.
Tidlig får vi se et fantastisk koreografert dansenummer, der ekspressive bevegelser fremføres med rå kraft og imponerende presisjon i et imponerende langt one-take, akkompagnert av et messende lydspor som setter publikum i en slags hypnotisk, transelignende tilstand.
Man suges inn i den spill levende og energiske atmosfæren. På ett tidspunkt begynner imidlertid noe å skje. Flere av festdeltagerne får en rar følelse i kroppen. Mistanken vekkes om at noen har puttet LSD i bollen med sangria som nesten alle har drukket av. Sakte men sikkert eskalerer rusen til et bekmørkt, psykotisk mareritt.
Uortodokse virkemidler
Allerede fra starten blir det klart at «Climax» ikke er en ordinær film, for den starter med et sluttbilde, etterfulgt av rulleteksten. Deretter følger en serie en-til-en-intervjuer med det store persongalleriet, vist på en TV, omkranset av bøker på den ene siden, og VHS-filmer på den andre.
Spesielt filmutvalget i denne scenen er trolig en indikasjon på hva Noé kanskje har latt seg inspirere av, blant annet «Suspiria», «Schizophrenia», «Possession» og «Labyrinth Man» (som var den franske tittelen på David Lynch-filmen «Eraserhead»).
Også «Climax» er en formsterk film som bruker uortodokse virkemidler for å skildre galskapen som kommer krypende. Det gir seg blant annet utslag i rekkefølgen hendelsene blir skildret i.
Intens opplevelse
Gaspar Noé viser skremmende effektivt hvordan denne LSD-rusen fjerner alle hemninger, samtidig som den skaper sterk angst, uro og usikkerhet. Den akselerer også noen milde problemstillinger som vi har fått servert i et rolig mellomparti, før rusen tar tak.
Disse konfliktene er kanskje ikke så interessante i seg selv, og ensemblet er kanskje ikke like flinke skuespillere som dansere, med noen få unntak, som Sofia Boutella («Star Trek: Beyond», «Hotel Artemis», «Atomic Blonde»).
«Climax» er likevel en intens opplevelse som ligner lite annet på kino. Dette er kanskje den beste advarselen mot narkotika siden Darren Aronofskys «Requiem For a Dream». Den er ganske ille – og det er en anbefaling!
