Regissør Barry Jenkins følger opp Oscar-suksessen “Moonlight” på en overbevisende måte med “If Beale Street Could Talk”.

Han har selv skrevet det Oscar-nominerte manuset basert på en bok av forfatter James Baldwin, som mange oppdaget gjennom dokumentarfilmen “I Am Not Your Negro”.

Nå som da handler det om den sorte manns plass i en hvit verden, og filmen er full av sinne mot krenkelser og urettferdighet.

Søstrene Ernestine (Teyonah Parris) og Tish (KiKi Layne) og moren Sharon (Regina King) holder sammen i “If Beale Street Could Talk”. (Foto: Selmer Media)
Varme og raseri

Samtidig er dette en vakker kjærlighetshistorie som beveger og gjør inntrykk, selv om enkelte aspekter ved forholdet resulterer i noen scener med melodramatiske såpeserie-kvaliteter.

Det er ikke direkte ødeleggende for filmopplevelsen, men avslører at Barry Jenkins ikke treffer med alt han skriver og regisserer.

“If Beale Street Could Talk” har likevel nære og intime portretter av sine hovedfigurer, som man umiddelbart knytter bånd til, og blir indignert på vegne av. Man forstår hvor både varmen og raseriet kommer fra.

Anmeldelse: “Alita: Battle Angel” er morsom og handlingsmettet

Historien er lagt til New York tidlig på 1970-tallet, der barndomsvennene Tish (KiKi Layne) og Fonny (Stephan James) har blitt kjærester.

Fonny har imidlertid blitt fengslet for en forbrytelse han ikke har gjort, og Tish og familien kjemper for å bevise hans uskyld.

Samtidig oppdager Tish at hun er gravid, noe som kompliserer forholdet til Fonnys familie. I stadige tilbakeblikk ser vi hvordan vennskapet mellom Tish og Fonny glir over i et forhold, og vi ser foranledningen til det som får ham fengslet.

Barndomsvennene Tish (KiKi Layne) og Fonny (Stephan James) blir kjærester i “If Beale Street Could Talk”. (Foto: Selmer Media)
Nydelig regissert og godt spilt

Filmens beste bestanddel er skildringen av følelsene Tish og Fonny har for hverandre. I flere varme og vakre scener formidler Barry Jenkins den gryende anerkjennelsen av hva den nye fasen i deres vennskap innebærer.

Dette er nydelig regissert, veldig godt spilt av KiKi Layne og Stephan James og spennende tonelagt av komponist Nicholas Britells jazzprega stemninger (som han ble Oscar-nominert for).

Fullt så taktfull er ikke sekvensen der begge familiene skal diskutere graviditeten utenfor ekteskap, der temperaturen skrus unaturlig høyt opp. Man kunne ønske at den øvrige filmens taktfullhet også var tilstede her.

Anmeldelse: “Green Book” har litt for mye varm nostalgi

Fonny (Stephan James) gjenforenes med kompisen Daniel (Brian Tyree Henry) i “If Beale Street Could Talk”. (Foto: Selmer Media)

Filmen er nådeløs mot de hvite som, sett fra hovedfigurenes synsvinkel, holder de sorte nede. Når man ser problematikken som skildres her, kan man gå med på at sinnet er berettiget, om enn ikke alltid like velplassert. Barry Jenkins bringer inn visse nyanser, slik at det ikke bare er sort/hvitt, men det er ingen tvil om hvor sympatien ligger.

“If Beale Street Could Talk” er god på å veksle mellom være et ektefølt romantisk drama og en sint, sosial kommentar om et system som motarbeider afroamerikanere.

Historien er riktignok lagt nesten 50 år tilbake i tid, men visse elementer, som sorte menns harde møter med rettssystemet, er like aktuelle i USA fremdeles. Derfor er dette en god, relevant og engasjerende film.

Om FILMEN

If Beale Street Could Talk
  • If Beale Street Could Talk
  • Slippdato: 08.02.2019
  • Regi: Barry Jenkins
  • Utgiver: Selmer Media
  • Originaltittel: If Beale Street Could Talk
  • Aldersgrense: 9
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.

Comments are closed.