Dokumentaren “Kamel” er en søt historie om vennskap, kulturkrasj og kjærlighet for kjæledyra.
Du har kanskje hørt historien? Gutten som ba om hest, men som fikk kamel. I dokumentaren får vi bli med Torarin og familien hans på reisen fra da to mongolske kameler ankommer Sørøya i Finnmark, mot drømmen om å starte kamelsafari på øya.
Det er en enkel, men fin fortelling, som regissør Karl Emil Rikardsen rammer inn med fine naturbilder, stemningsfull musikk og Torarins fortellerstemme.
“Kamel” er et lunt portrett av en families kjærlighet for natur og dyr, men jeg kunne ønske meg et dypere innblikk i konfliktene som oppstår når to vidt forskjellige kulturer møtes over en kamel. At Torarin er hovedpersonen i fortellingen føles også noe konstruert, siden det er tydelig at kameleventyret er hele familiens prosjekt.
Fra Finnmark til Mongolia
Innledningsvis hører vi Torarin fortelle at han og søsteren Svalin ønsket seg hester de kunne ri på, mens faren deres Øystein, mente det var best med kameler.
Baktriakamelen tåler kulde godt og kan gå ute hele året, så de trenger ikke å bygge noen stall eller lignende for å ha dem. Dermed ankommer to skjeggete kameler Sørøya med båt, og eventyret kan begynne.
Men for å kunne ri på kamelene må de trenes, og det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Familien bestemmer seg for å reise til Mongolia for å se hvordan kameloppdrett foregår der, og for å finne en trener som kan komme til Norge for å hjelpe dem med å trene kamelene Bor og Besla.
I Gobi-ørkenen i Mongolia møter Torarin og familien kameloppdretteren Adiya, som visstnok er en av de aller beste kameltrenerne i landet. Problemet er bare at kamelene behandles ganske annerledes som bruksdyr i Mongolia, enn som kjæledyr i Norge.
Hensynsløse treningsmetoder, kastrering uten bedøvelse – det er ganske brutalt ikke bare for ni år gamle Torarin, men også for de voksne.
Tilpasset barn
Et gjennomgående problem med “Kamel” er at Torarin brukes som hovedperson for fortellingen når han egentlig ikke er det.
Det var ikke bare han, men også søsteren som ønsket seg hest i utgangspunktet. I tillegg så vil far Øystein ha kameler for å starte opp kamelsafari som turistattraksjon på Sørøya, så selv om Torarin får førersetet i dokumentaren er det ganske tydelig at motivasjonen bak å bringe kamelene til øya kommer fra andre enn ham.
Fortellerstemmen til Torarin brukes mye i dokumentarens første halvdel, og han forklarer det som skjer på en måte som vil gjøre historien lett tilgjengelig for barn. “Kamel” er ment å være en dokumentar for hele familien, som ikke må være for vanskelig å fordøye for de minste, og det har filmskaperne fått til.
Grepet brukes imidlertid litt for mye i filmens første halvdel, og det oppleves etter hvert som en begrensning at reell dialog mellom menneskene på lerretet er så sparsommelig. I filmens andre halvdel får vi være litt mer flue på veggen og kommer tettere på Torarin og familien, og ikke minst kameltreneren Adiya som er dokumentarens mest interessante person.
Kulturkræsj
Det fineste med “Kamel” er å se hvordan et vennskap vokser frem mellom Torarin og Adiya, til tross for språklige barrierer og kulturelle utfordringer.
Dokumentaren er på sitt aller beste når vi får et innblikk i hvor vanskelig Adiya synes det er å trene Bor og Besla under de restriksjonene far Øystein og familien har pålagt ham.
Adiya kan ikke bruke alle treningsmetodene som han er vant med, og han er vant til å kunne være mer hardhendt med dyra enn det som anses som greit her i Norge. Samtidig har også han en stor respekt for dyra og det som ser ut som et dypt ønske om å få til det som forventes av ham.
Jeg hadde likt å ha sett at regissør Karl Emil Rikardsen brukte mer tid her, og latt oss få se mer av konflikten som oppstår om treningsmetoder og gitt oss et dypere innblikk i hvordan dette påvirker Adiya som person.
Det er her fokuset på å nå ut til barn kontra voksne hemmer “Kamel” som dokumentarfilm, men som en fortelling om kjærlighet for dyr og vennskap på tvers av kulturer er dette fortsatt en fin historie.
Flott natur
Dokumentaren er glimtvis spektakulær i sine naturskildringer. Som for eksempel dronekjøringen over Gobi-ørkenen når Torarin er med på å gjete kameler på motorsykkel over slettene. Og den flotte naturen på Sørøya er jo rene reklameplakaten.
Akkompagnert av mongolsk strupesang på lydsporet i tillegg blir “Kamel” tidvis en ganske så flott opplevelse, men som ren dokumentar er den litt i enkleste laget og kunne med fordel ha gravd dypere i materien – for det er spennende materiale.
”Kamel” er finansiert med støtte fra blant andre NRK.
