Filmfestivalen i Berlin (NRK): Vi vet at Jonah Hill ikke er noen hvem som helst. Dette er den suksessfulle komikeren som også er to ganger Oscar-nominert for mer dramatiske roller. Men at han skulle debutere som regissør med en formsterk og stilsikker film som «mid90s», hadde jeg kanskje ikke trodd.
Han har også skrevet manuset, og dette er en nydelig, rå, ærlig og til tider brutal oppvekstskildring om en gruppe ungdommers søk etter fellesskap og identitet i Los Angeles midt på 1990-tallet. Filmen kan være vilt morsom i det ene øyeblikket, og dypt sår i det neste, uten å føles kunstig eller anstrengt.
«mid90s» treffer tidskoloritten perfekt med håret, klærne, moten, Nintendo, skatingen og de andre tidsbildene vi forbinder med epoken, uten at det blir for fremtredende og forstyrrende. Dette er en oppsiktsvekkende god film fra en førstegangsregissør som viser at han har et like stort talent bak kamera som foran.
Adopteres av skategjeng
13 år gamle Stevie (Sunny Suljic) ser opp til skaterne Ray (Na-Kel Smith), «Fuckshit» (Olan Prenatt) og «Fourth Grade» (Ryder McLaughlin), og blir gradvis adoptert inn i gjengen.
Inngangsbilletten hans er Ruben (Gio Galicia), den yngste i kameratflokken, som med sin lave ansiennitet har en slags tjenerfunksjon for resten. Nå er det Stevies tur til å ta rollen, men når han nesten blir mer populær blant de andre enn Ruben, og til og med får kallenavnet «Sunburn», skaper det spenninger mellom dem.
Hjemme bankes han jevnlig opp av storebroren Ian (Lucas Hedges), mens moren (Katherine Waterston) ofte er fraværende. Etter hvert som Stevie blir stadig mer involvert i skating, festing, røyking, alkohol og jenter, står han opp mot broren og river seg gradvis løs fra moren.
Anmeldelse: «Ut og stjæle hester» er en moden og poetisk film fra Hans Petter Moland
Filmen fører oss direkte inn i cirka 1995 som om tiden har stått stille. En tidlig scene i filmen, der Stevie går inn på brorens rom, selv om han ikke har lov, er som å komme inn i et museum over hva som var kult på 1990-tallet, både i musikk, mote, konsollspill og annen populærkultur.
Alt er flott filmet av Christopher Blauvelt i 4×3-format på 16 mm, og minner om noe man kunne ha sett på VHS på 90-tallet, bare litt skarpere og med bedre farger.
Dette er imidlertid ikke en nostalgilek. Det blir tidlig klart at Stevie ikke har det spesielt godt, og eksperimenterer med selvskading for å takle vanskelige oppvekstvilkår i et fattig hjem. Han er ubevisst på leting etter en stamme der han kan finne vennskap, samhold og trygghet, og finner det de eldre tenåringene som henger utenfor den lokale skateboardbutikken, der en av dem jobber.
Det er morsomt og nesten rørende å se Stevies forsiktige forsøk på å tilnærme seg gjengen, som en «hangaround» som blir hoppende glad når han får lov til å hente vann til dem. De fine, fargerike og særegne figurene spilles ekte og naturlig av de unge skuespillerne, og det er som om vi ser en dokumentar der personene har helt glemt at det er et kamera tilstede.
Godt blikk for små øyeblikk
«mid90s» er full av små, nydelige scener, som når Stevie endelig setter sitt første triks, når broren gjør sin første hyggelige gest overfor broren og når Ray forbereder Stevies første skateboard.
Jonah Hill viser et godt blikk for de små øyeblikkene som forteller mye om figurene, og som forklarer hvorfor skatingen og samholdet er viktige for dem i akkurat denne perioden.
Jeg sto aldri på skateboard i tenåra, og var dessuten tenåring på det noe mindre kule 1980-tallet. Men enhver som har vært tenåring i hvilket som helst tiår kan kjenne seg igjen i de famlende forsøkene på å finne seg selv og navigere seg gjennom sine formative år. Skal man tro filmen, kunne Los Angeles være et tøft sted for en 13-åring.
Anmeldelse: «By the Grace of God» er et kaldt og presist drama om kirkelige overgrep
Sunny Suljic («The Killing of a Sacred Deer», «He Won’t Get Far On Foot») er fenomenal som Stevie, og fremstår med en søt, gutteaktig naivitet, kombinert med gryende sinne, aggressivitet og pubertal oppvåkning. Historien hans har kanskje ingen spesiell plass å lande, og en annen liten svakhet, er at forholdet mellom Stevie og broren Ian gjerne kunne vært utforsket i større grad.
Dynamikken mellom brødre med stor aldersforskjell kunne vært en film i seg selv. Lucas Hedges er veldig god som den forknytte og innesluttede Ian, som jobber hardt for å opprettholde den kule 90-tallsfasaden, men mangler noe som det er sårt for ham å se at lillebroren er i ferd med å oppnå. Her foregår det noe interessant som blir hengende.
«mid90s» er likevel en imponerende god film fra Jonah Hill, som selv har utpekt «Kids» av Larry Clark og «This Is England» av Shane Meadows som store inspirasjonskilder. Hans egen film kan også til en viss grad sammenlignes med Andrea Arnolds «American Honey», både teknisk og tematisk. Hill skildrer morsomt, rørende og innsiktsfullt noen tidløse ungdomsritualer i et tiår som på avstand virker mye viktigere og kulere enn da det faktisk pågikk.
(Filmen vises i sideprogrammet Panorama under filmfestivalen i Berlin. Norgespremiere: 26. april)
