Det er avhengig av smak og behag hvor godt du blir truffet av kunstnerbiografien «At Eternity’s Gate», men dette er en flott filmopplevelse for deg som er disponert.
Regissør Julian Schnabel («Basquiat», «Dykkerklokken og sommerfuglen»), som selv er billedkunstner, har skapt et særegent portrett hvor Willem Dafoe spiller Vincent Van Gogh med nerve, kunstnerisk innsikt og stor menneskelighet. Det som stilles til skue er ofte gnistrende vakkert og harmonisk, med et pianobasert lydspor som er både vemodig og kraftfullt. Men både lyd og foto fordreies plutselig ved flere anledninger, og vi som publikum betrakter det hele fra en posisjon hvor vårt fotfestet kan glippe plutselig.
«At Eternity’s Gate» gir flere kunstferdige innblikk inn i Van Goghs personlighet, verdensanskuelse og kunstnersjel, slik Julian Schnabel ser den. En smått meditativ biografifilm som krever konsentrasjon og tålmodighet fra publikum. Og som personskildring har filmen vel så mye til felles med malte personportretter som med faktatunge leksikonartikler.
ANMELDELSE: Amundsen – Fantastisk flott filmet
Den misforståtte kunstner
Listen er lang over forfattere, kunstnere og musikere som ikke ble elsket i sin samtid, og Vincent Van Goghs historie har så definitivt ingrediensene som trengs i den misforståtte kunstnermyten.
Filmen, som følger Van Goghs siste periode i livet, viser oss en fattig kunstner som lever på gaver fra sin støttende bror. Han drikker for mye og går totalt opp i sin kunstnergjerning. Han kjemper også en periodevis voldsom kamp mot sine demoner og sine engstelser – noe som blant annet resulterer i den berømte avskjæringen av eget øre.
Mennesket Vincent Van Gogh fremstilles i sine klareste øyeblikk som en skjør, men vennlig og takknemlig mann. Han er plaget av angst og stor usikkerhet. Det gir utslag i hans sosiale relasjoner, og det får kunstneren til å tvile på egne ferdigheter og grunne rundt behovet for anerkjennelse.
Men gjennom sine hverdagsproblemer så maler Van Gogh. Han maler mye, han maler ofte ute, og han maler med en febrilsk intensitet. Det resulterer i en umiddelbar strek, sterke farger og en egen stil som bryter med det etablerte.
Gjennom samtaler med vennen Paul Gauguin (Oscar Isaac) blir Van Goghs kunstnergjerning og syn på kunsten en sentral del av «At Eternity’s Gate». Her er filmen interessant også som en akademisk betraktning rundt ulike tanker om hva maleri spesielt og kunst generelt skal være. I tillegg er den et fascinerende historisk blikk på en tid hvor flere malere tok steg bort fra impresjonismen og mot noe nytt.
ANMELDELSE: Burning – Dette er filmkunst av høy klasse
Dafoe trollbinder i nærbildene
Willem Dafoe er Oscar-nominert for denne hovedrollen, og det er stor skuespillerkunst den allsidige veteranen leverer i «At Eternity’s Gate». Han trollbinder i uttrykksfulle nærbilder hvor fotograf Benoît Delhommes bevegelige og sanselige blikk lar oss se hvordan kunstneren nesten slukes hel av både indre strider og naturens lindrende guddommelighet.
Dyktige medskuespillere gjør også sitt. I såre og utleverende samtaler mellom Dafoe og Oscar Isaac (vennen Paul Gauguin), Rupert Friend (broren Theo van Gogh) og Mads Mikkelsen (en sykehusprest) får vi se ulike sider av kunstneren. Dette er i seg selv innsiktsfulle samtaler rundt kunst og teologi. Møtene er fremført i kulisser som forsterker og gir klangbunn til både samtaletema og relasjonene mellom rollefigurene. Og så er de framført med en slik dristig naturlighet at de blir både intime og imponerende.
Det er ikke alle de kunstferdige grepene Julian Schnabel gjør som føles like nødvendige. Måten allerede utspilt dialog gjentas som indre stemmer i Van Goghs opphetede sinn oppleves påtatt. Og filmens vage behandling av deler av handlingen og rollefigurenes relasjoner kunne gjerne vært strammet litt opp. Sistnevnte gjør at denne filmen ikke helt tilfredsstiller nysgjerrigheten om hvordan Van Gogh levde og hva som skjedde med ham. Men Schnabel har valgt å dyrke sin egen personlige uttrykksform i sin skildring av Van Gogh, og det har resultert i et levende og sterkt filmportrett. Solen siver ut og inn av både bilder, samtaler og stemninger. Og Dafoes dempede og intenst nære versjon av Van Gogh beveger og begeistrer.
