«Captain Marvel» er en ny stor underholdningsmaskin fra den amerikanske tegneserie- og filmgiganten Marvel. Den er kanskje god nok til å tilfredsstille et popkorn-gumlende publikum som bare vil koble av, men den er for svak til å hevde seg i toppen blant de andre heltefilmene.
«Captain Marvel» er nemlig ikke særlig spennende, ikke spesielt morsom og ikke veldig oppfinnsom i sine store effektfylte tablåer. Dette er middelmådige greier, heldigvis med hovedrolleinnhaver Brie Larson som et fornøyelig midtpunkt (samt at vi får et søtt farvel med Stan Lee).
Hun har ikke all verdens til utfordringer å bryne seg på i sin rolletolkning, men kommer til sin rett når det er påkrevd en viss aksjonsevne. «Captain Marvel» vil ikke bli husket som en av de store Marvel-filmene, men kan fungere som en grei liten apetittvekker til «Avengers: Endgame» i april.
Kree mot Skrull på jorda
Historien er et oppkok av intergalaktisk krigføring som etter hvert kommer ned på jordas overflate. Hovedpersonen er Vers (Brie Larson), en Kree-soldat som bare husker glimt fra sitt tidligere liv.
Nå blir hun med sin læremester Yon-Rogg (Jude Law) på et tokt mot Skrull-soldater på en fremmed planet, men blir tatt til fange av Skrullen Talos (Ben Mendehlson). Han graver i hennes minner for å finne identiteten til hennes gamle venn og forbilde (Annette Bening), som har funnet opp en lysfartmotor som Skrullene vil ha.
Vers rømmer, havner på jorda, og oppdager gradvis hvem hun er, og hvordan hele historien henger sammen. For publikum gjelder det bare å ikke tenke så mye på hvordan filmen henger sammen, for det begrenser moroa rimelig kjapt.
Tråkker i velkjente spor
Historien foregår i 1995, slik at vi får flere drypp av kul 90-tallskultur, men best av alt er det vi dermed får stifte bekjentskap med en ung Nick Fury, spilt av en digitalt forynget Samuel L. Jackson. Interaksjonen mellom Vers og Fury inneholder den beste humoren og energien filmen har å by på.
Ellers er historien preget av litt treg fremdrift og noen likegyldige historieelementer. Manuset har flere eksempler på sliten dialog som «Incoming», «Are you leaving so soon? We were just getting to know each other» og «I will finish what you started», som er en indikasjon på manglende originalitet.
«Captain Marvel» fremstår på ingen måte som en nyskapende heltefilm, og det kan merkes at regissør-teamet Anna Boden og Ryan Fleck («Sugar», «It’s Kind of a Funny Story», «Mississippi Grind») ikke har laget effektfulle filmer som dette før. De tråkker i velkjente spor, og beveger seg aldri utenfor den velprøvde formelen.
Ikke helt bortkastet
«Captain Marvel» kommer til sin rett mot slutten, når Vers endelig lærer å bruke sine evner fullt ut. Kreftene har nemlig vært undertrykte inntil da, og når man ser hvor enkelt det er å endre på det, må man le litt. Det gir i det minste noen kule sekvenser med fart og smell som gjør opp for en historie som kanskje har manglet scener som imponerer.
Norske kinogjengere kan more seg over å se Rune Temte i en liten rolle som Kree-soldaten Bron-Char, og hvis man følger nøye med et stykke ut i rulleteksten, kan man også få svar på hvor mange nordmenn som forsvant etter Thanos sine handlinger i slutten av «Avengers: Infinity War».
Det er altså ikke helt bortkastet å se «Captain Marvel», men forventningene til Marvels første superheltfilm med en kvinnelig hovedfigur var så store at det må være lov å være litt skuffet. Dette er nemlig et helt middels Marvel-produkt som kun glimtvis viser hvorfor dette filmatiske universet fremdeles fascinerer oss.
