Bare en uke etter premieren på Hans Petter Molands amerikanske versjon av sin egen film «Kraftidioten» (2014), kommer Sebastián Lelios egen nyinnspilling av den mesterlige «Gloria» fra 2013. Å covre seg selv er en risikabel øvelse for en filmskaper. Det skal noe til å klare å gjenskape magien fra egen suksess. Spesielt når det er Hollywood-vante amerikanske kinogjengere som er det tiltenkte publikumet.
«Gloria Bell» har tatt fortellingen om den skilte, søkende og svært danseglade Gloria fra Santiago, Chile til Los Angeles, USA. De to filmene er svært like i både historie, replikker og oppbygging, og Sebastián Lelios kopierer rett og slett veldig mange av scenene fra sin original. Men med nye skuespillere og noen helt nye stemninger blir dette en vellykket oversettelse. En film som vil glede dem som elsket originalen, og som nok en gang demonstrerer hvilke fortryllende kvaliteter Julianne Moore har som hovedrolleinnehaver.
ANMELDELSE: Captain Marvel – lov å være litt skuffet
Fri, selvstendig og litt ensom
Gloria (Julianne Moore) nærmer seg 60. Hun har to voksne barn som egentlig ikke trenger henne, og en helt grei jobb i forsikringsbransjen. Hun bor alene, men gidder ikke tilbringe kveldene uten selskap. Hennes danseglede fører henne til singelkvelder på en lokal diskobar. Her møter hun Arnold (John Turturro). Han er en smått intens fornøyelsesparkeier som også er skilt med to barn, og som faller hodestups for Gloria.
Gjennom familiemiddager, diktlesing, ferieturer og små og store mellommenneskelige rystelser serverer Sebastián Lelio sine muntre, realistiske og treffsikre observasjoner. Det er Gloria som er det store trekkplasteret her. En helstøpt rollefigur full av varme, gjenkjennelige engstelser og komplekse behov. Julianne Moore puster et herlig liv i denne rollefiguren, som er med oss i nesten hver eneste scene, og som serverer oss en type rollefigur vi så altfor sjeldent får se dominere en amerikansk kinofilm.
Leilo har også satt av plass til flere tråder av fremmedgjøring som får ligge å dirre i bakgrunnen av Glorias godt voksne singelliv. Disse engstelsene får vekselvis lunhet og isolasjon fra fotograf Natasha Braiers tonale skifter, som svinger i et rikt spekter fra pastellvarme dansegulv til dunkle soverom. Matthew Herberts raffinerte lydspor er også med på leken. Og hans bruk av ringelyden er akkurat elegant nok til å ikke bli teit.
ANMELDELSE: Instant Family – overfladisk om adopsjon
Skuespillere som får by på seg selv
Den største forskjellen mellom «Gloria Bell» og sitt chillenske opphav «Gloria», er skuespillernes tolkning av sine rollefigurer. Sebastián Lelio har uttalt at han virkelig bryr seg om hvem skuespillerne faktisk er som personer, og at han liker å prøve å la kameraet fange skjæringspunktet mellom skuespiller og rollefigur. Her synes jeg han lykkes med dette.
John Turturro bringer en naturlig lavmælt komikk i sin tolkning av Arnold, som det er lett å dra kjensel på fra skuespillerens tidligere arbeid. Han gir også et mørke og en utrygghet til den uforutsigbare beileren som ikke fantes i samme grad i Sergio Hernández mer fomlende originalversjon.
I hovedrollen er det et dypere vemod og en større varsomhet i Julianne Moores tolkning enn i originalen. Det er klangbunner som skuespilleren har et naturlig lag med, og som gir hennes glimt av oppgitthet en rikdom av følelser og hensyn. Samlet gir disse nyansene som skuespillerne bringer til sine rollefigurer en litt annen tone til «Gloria Bell» enn den noe mer sprudlende originalen.
Jeg liker fremdeles den chilenske «Gloria» best. Den har originaliteten på sin side, og den er skarpere. Det er noen av overgangene i nyinnspillingen som ikke kommuniserer like tydelig, og som gjør spesielt Arnolds rollefigur til en mer uvøren type som sender ut noen signal som det skurrer litt at Gloria ikke fanger opp.
Men originalen har ikke Julianne Moore, og hun er verdt kinobilletten alene.
