«Hanna» er en TV-serie basert på filmen med samme navn fra 2011. Skogsettingen er flyttet fra Finland til Romania, men igjen tar historien utgangspunkt i en ung og unik jente som har levd i isolasjon sammen med en far som har trent henne opp til å både overleve og ta andres liv.
Serieskaper David Farr, som også var manusforfatter på originalen, følger filmens premiss tett, og vi ender også her raskt opp med en blanding av farlige CIA-agenter, hemmelige forskningsanlegg og noen saftige moralske etterretningsspørsmål. Og det er spesielt sistnevnte serieskaperen etter utsagn har tenkt å bruke serieformatets utvidede muligheter til å utforske denne gangen.
Akkurat den biten har ikke slått ut i full blomst etter seriens tre første episoder, men her serveres vi en sjangersolid blanding av barsk og brutal action og agentthrillerens intense konspirasjonsdriv.
Regissør Sarah Adina Smith har veldig godt tak på de fysiske bruduljene, og serverer flere kult klipte montasjer og voldsepisoder hvor Hannas ferdigheter får dundre løs mot både rollefigurer og publikum. Andre deler av seriens handling blir løst på mer tradisjonelt og forutsigbart vis. «Hanna» får et småslapt B-filmpreg på en del av miljøskildringene og dialogene etter hvert som skog og familienærhet erstattes med europeiske byer og skarpe oppdrag. Det fungerer greit, men det imponerer ikke.
ANMELDELSE: Dumbo – Eventyrlig film på det trygge og jevne
Gåten Hanna Bourne
Etter en pilotepisode som virkelig etablerer Hanna (Esme Creed-Miles) og pappa Eriks (Joel Kinnaman) liv i skogen, så settes brikkene i spill for en «katt og mus»-jakt gjennom Europa som inkluderer likvidering på togstasjon, innbrudd i militære anlegg og en salig blanding av tidligere spesialsoldater og skumle CIA-agenter.
Hannas fortid og opprinnelse er kjernen i denne jakten. Hun er tydeligvis en helt spesiell person, med noen helt unike medfødte egenskaper. Disse egenskapene har rot i gamle laboratoriehemmeligheter, og den usympatiske etterretningssjefen Marissa Wiegler (Mireille Enos) er avhengig av å fange Hanna før hun og faren kan avsløre disse for sjefer og omverden.
Det er ikke til å komme unna en viss smak av Jason Bourne etter hvert som Hanna og faren jages gjennom Europeiske storbyer, samtidig som tenåringsjenta selv jakter svar på hvem hun egentlig er. Det er når serien kombinerer disse fartsfylte oppgjørene med små drypp av avsløringer om gåten Hanna at serien er på sitt absolutt beste. Ellers er manuskvaliteten mer ujevn.
Serien forsøker å snike inn en slags «comming of age»-sidehistorie for Hanna, med den lite folkevante 15-åringens usikkerhet og nysgjerrighet i fokus. Men her er ikke serien villig til å gå særlig langt fra sitt ellers tilskrudde actionspor, og møtene Hanna har med jevnaldrende tenåringer gir aldri de stemningene og den utviklingen som kunne løftet serien til en actionserie med hjerte.
Og det er ikke bare i handling serien har sine skavanker. Her er det for mange biroller snytt ut av «tidligere spesialsoldat»-videohylla. Og så er det dessverre en del lugging i fiksjonstroverdigheten både når våpenlager skal ranes, løgner skal forklares og attentatplaner skal legges.
Hyggelig gjenforening for «The Killing»-fansen
Esme Creed-Miles spiller Hanna på overbevisende vis, og hun gir rollefiguren både en umiddelbart fengende outsiderkulhet og en rå selvsikkerhet i kampscenene som det virkelig svinger av.
For oss som er glad i Joel Kinnaman og Mireille Enos, er «Hanna» et gledelig gjensyn med begge to. De spilte ypperlig sammen i «nordisk noir»-nyinnspillingen «The Killing» (basert på danske «Forbrytelsen») for noen år siden. Siden har spesielt svenskamerikanske Kinnmann gjort seg bemerket med flere hardtslående roller i både «Altred Carbon» og «Suicide Squad». Han har en naturlig henslengt og rufsete sjarm som ikke spilles direkte på i denne serien, men som likevel gir hans rollefigur Erik Heller en gatesmarthet og lunhet som kler hans egenskaper som disiplinert og snarrådig eliteagent.
Det at han står ovenfor Marissa Wiegler i Mireille Enos kjølige og ekstremt dedikerte rolletolkning, gir serien to veldig spennende motpoler i det storpolitiske spillet som utgjør bakgrunnen for Hannas historie. De er to skuespillere som på hvert sitt vis gestalter sine rollefigurer med alt som trengs av personlighet og særpreg. Og så kjenner jeg at fire sesonger med deres kjemi fra «The Killing» smitter over og gir litt ekstra deilig krydder i en ellers solid, men litt ordinær jaktgryte.
Hanna har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime fredag 29.mars.
