I alt fra manus, mytologi, spesialeffekter, rollefigurer og eventyrfølelse er «Skammerens datter 2 – Slangens gave» preget av å plukke fra hyllen tydelig merket «fantasy» og «andresortering».
På den hyllen har regissør Ask Hasselbalch funnet kule kostymer, stemningsfulle kulisser og et knippe herlig onde eventyrskurker. Han har også arvet flere dyktige skuespillere fra originalfilmen. Men her er det ingenting som virkelig gjør seg bemerket i et relativt uoriginalt oppkok av onde tronerøvere, fangekjellere, magiske fløyter og glupske sjøormer.
ANMELDELSE: Captain Marvel – lov å være litt skuffet
Fortsetter der førstefilmen slutter
Denne oppfølgeren av «Skammerens datter», som var den første filmen basert på Lene Kaaberbøls romaner, har to store handlingstråder. Den ene delen går direkte inn som en fortsettelse på slutten av forrige film. Her følger vi kampen mellom tronerøveren Drakan, som regjerer med brutal makt i lavlandet, og den rettmessige tronearvingen. Sistnevnte heter fyrst Nicodemus (Jakob Oftebro) og lever i eksil sammen med fjellstammene oppe i høylandet.
Samtidig som det brygger til krig, så er det også store konflikter i vår hovedperson Dina. Hun blir oppsøkt av en mystisk fremmed (Dejan Cukic) som hevder at hun ikke bare har magiske evner som skammer (personer som kan lese andres skyldfølelse), hun har også en mørkere mystisk kraft i seg. Og her er ikke filmens undertittel «slangens gave» vanskelig å plassere i handlingen.
Disse to historiene blir dessverre for veike på hver sin kant. Her splittes filmens to sterkeste rollefigurer i nesten hele filmen, og manuset klarer ikke å forene deres ulike reiser til et spennende eventyr. Som et ledd i en serie på flere filmer, så har denne oppfølgeren veldig preg av å skulle la hovedpersonene utvikle seg og lære sine egne styrker. Det klarer regissør Ask Hasselbalch å formidle på et ytre plan, men han klarer ikke å forene det med kinofilmens og fantasysjangerens muligheter for sterke indre konflikter, storslåtte heltedåder og generell eventyrfølelse.
Som i film nummer en, så blir det noe tamt og stivt over Dina både som rollefigur og som magiker. Hun spilles solid av Rebecca Emilie Sattrup, men måten filmen viser oss hennes krefter er for simpelt – med dyp fortellerrøst og utvidede pupiller. Og når det gjelder hennes følelser, motivasjoner og engstelser for egne krefter, så er filmversjonen av Dina mange hakk unna den karismaen og den nysgjerrigheten som for eksempel en Arya Stark eller en Harry Potter klarer å skape. Hard sammenligning kanskje, men hun burde vært mye nærmere det nivået.
ANMELDELSE: Helan & Halvan – Underholder med lun og ufarlig humor
En del rufs
Gunnar A. K. Järvstad, Dan Hoffmann og Søren Frellesen har skrevet et manus som blør energi og skuffer underveis. Det er flere plottvendinger gjør lite annet enn å vise oss at frem og tilbake er like langt. De presenterer store konflikter og onde planer som filmen aldri nærmer seg i handling, og de presenterer oss for rollefigurer som ser fantastiske ut, men som aldri får utfolde seg på tilfredsstillende vis.
De velkledde og rakryggede fjellklanene, den lett psykotiske leiesoldaten Sarkan og Drakans grusomme mor Dama Lizea. De er alle eksempler på fengende typer som har stort potensial til å lage fantasirik spenningsmoro, men ingen av de får dessverre de konfrontasjonene og oppgjørene de (og publikum) fortjener.
Det er rett og slett en del rufsete arbeid i denne oppfølgeren. Sjøormen ser ikke bra ut, og den magiske fløytespillingen grenser til det parodiske. Verst er likevel en scene hvor en av de mest tafatte fengselsfluktene jeg har sett på film skjemmes av en gigantisk logisk brist. Den bristen hadde kanskje fungert som en vits i «Monty Python», her er den bare til å rive seg i håret av.
ANMELDELSE: Skammerens datter – Middels spenning for litt større barn
Rebecca Emilie Sattrup, Jakob Oftebro og Dejan Cukic skal alle tre ha skryt for å levere solide skuespillerprestasjoner som gjør at «Skammerens datter 2 – Slangens gave» blir interessant for dem som ble glad i dette filmuniverset i den greit underholdende originalfilmen. Men dette er ikke en oppfølger som holder samme nivå.
Nesten alt som presenteres, fra monster via skurker til magiske løsninger, er enklere varianter av ting vi har sett bedre før. Filmen holder kanskje akkurat til å underholde unge eventyrfans som har voldsom appetitt på drageblod og magikere med skjulte krefter, men også den fansen fortjener bedre fantasy enn dette.
