“Journal 64” er den fjerde filmen om cold case-gruppen Avdeling Q hos politiet i København, basert på Jussi Adler-Olsens bøker.

Den er kvalitetsmessig på høyde med forgjengerne “Kvinnen i buret”, “Fasandreperne” og “Flaskepost fra P”, hvilket betyr at dette er vellaget spenning og dramatikk med noen små, men velplasserte actionscener.

Utviklingen i filmens mysterium kan nok virke en smule fantasifull, men har et utgangspunkt med en urovekkende rot i virkeligheten.

“Journal 64” har et spenningsnivå som en fin påskekrim, den bare ser mye bedre ut, og har to hovedpersoner som for alvor er i ferd med å etablere seg som nordiske krimhelter. Bare så synd at dette trolig er siste film i denne omgang.

Et uhyggelig funn av tre mumifiserte lik er utgangspunktet for mysteriet i “Journal 64”. (Foto: Nordisk Film Distribusjon)
Finner tre mumifiserte lik

Det gjøres et uhyggelig funn av tre mumifiserte lik bak en falsk vegg i en leilighet i København. Dette pirrer nysgjerrigheten hos etterforskerne Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) i Avdeling Q som har gamle saker som sin spesialitet.

De oppdager at ofrene hadde en forbindelse til en kvinneanstalt over 50 år tidligere, og vi får i flere tilbakeblikk se hva som skjedde der gjennom øynene til ett av ofrene, Nete (Fanny Leander Bornedal).

Samtidig er det oppbruddstemning mellom Carl og Assad, fordi sistnevnte har meldt overgang til Økokrim og har bare en uke igjen i Avdeling Q. Assad lar seg irritere av at Carl ikke ser ut til å bry seg, og samarbeidet blir satt på prøve, mens de oppdager at noen forsøker å holde fortidens synder skjult med alle midler.

Anmeldelse: “Lykkelige Lazzaro” er en merkelig film på aller beste vis

Man kan godt si at filmen dyrker kjente klisjeer. Politimannen som snart er ferdig, men tar en siste sak, og kollegaen med begrensede antenner og vansker med mellommenneskelige relasjoner har vi sett før.

Filmen har til og med den strenge og formanende politisjefen, her spilt av Søren Pilmark. Heldigvis vet regissør Christoffer Boe å bruke klisjeene med omhu, slik at de gir den tilsiktede effekten.

“Journal 64” er en ren sjangerfilm, der man kanskje ikke blir overrasket over de fortellertekniske eller estetiske valgene, men handlingen har et klart driv og en underliggende spenning som gjør dette til god underholdning.

Man sitter kanskje ikke ytterst på stolsetet, men man blir nysgjerrig på hvordan Carl og Assad skal komme frem til en løsning, og hvilken utgang forholdet mellom dem skal få.

Tøffe tak for Assad (Fares Fares) og Carl (Nikolaj Lie Kaas) i den fjerde Avdeling Q-filmen, “Journal 64”. (Foto: Nordisk Film Distribusjon)
Holder nysgjerrigheten ved like

Filmrettighetene til Jussi Adler-Olsens bøker er nå overført fra Zentropa til Nordisk Film, noe som kan bety at dette er siste gang vi ser Avdeling Q med disse skuespillerne, og det er i så fall veldig synd. Det er nemlig en fornøyelse å følge Nikolaj Lie Kaas og Fares Fares som Carl og Assad.

Denne filmen viser effektivt hvordan de er to ulike personligheter som til tross for sine uoverensstemmelser og samarbeidsproblemer har et bånd som knytter dem sammen. Dette gir historien en emosjonell verdi ved siden av det sentrale krimelementet.

Persongalleriet berikes også av avdelingens tredje medlem, Rose (Johanne Louise Schmidt), som kom inn i film nummer 2, og som fremdeles gir Avdeling Q en velkommen dynamikk. Hun har også æren av å være i fokus i denne filmens mest hardtslående sekvens, som filmen gjerne kunne hatt flere eksempler på.

Anmeldelse: Nyinnspillingen av “Pet Sematary” skremmer like godt som originalen

Assad (Fares Fares) og Carl (Nikolaj Lie Kaas) får interessante tips fra Brandt (Nicolas Bro) i “Journal 64”. (Foto: Nordisk Film Distribusjon)

“Journal 64” forteller om en konspirasjon som etter hvert blir i overkant fantastisk og usannsynlig, men som holder nysgjerrigheten ved like, og har interessante elementer man kan gjenkjenne fra virkeligheten, både historisk og i samtiden.

Man kunne ønske seg større og mer utspekulerte spenningsmomenter i filmens siste fase, der det burde være mer å hente enn det som er skapt, men “Journal 64” er like fullt en solid krimfilm med nok av kvaliteter til å tilfredsstille sjangerens tilhengere.

Det gjenstår å se om Avdeling Q vil gjenoppstå på film, men jeg kommer til å savne de fire Zentropa-filmenes Carl og Assad.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.