Han nevnes knapt ved navn, men det er absolutt ingen hemmelighet hvem som er hovedpersonen i regissør Paulo Sorrentinos nye film. «Loro» er et saftig og satirisk portrett av den italienske forretningsmannen og politikeren Silvio Berlusconi, glitrende spilt av en strålende opplagt Toni Servillo.
Filmen er svært energisk og poetisk, men også fragmentert i sin skildring av den kontroversielle mannen og den hengivne kretsen rundt ham. Dersom det virkelig er sant at kjærlighet gjør blind, gjelder det dobbelt opp for makt og penger, for filmen gir et sterkt inntrykk av hvor langt både menn og kvinner er villige til å gå for å sole seg i glansen av makteliten.
Vi ser en styrtrik gammel mann med oransje hud og merkelig hår som elsker å omgi seg med vakre damer på 1/3-del av hans egen alder, og parallellene til Donald Trump er så mange at det nesten er lattervekkende. «Loro» viser effektivt hvordan en slik person kan oppnå en sterk maktposisjon ved å sanke stemmer fra et folk blendet av en selger bak en glatt og glamorøs fasade.
Korrupsjon og utsvevende privatliv
Filmens første del handler om Sergio Morra (Riccardo Scamarcio), en foretaksom forretningsmann som søker kontakt med tidligere statsminister Silvio Berlusconi (året er sannsynligvis 2006-2007).
Han arrangerer en stor fest med lettkledde damer i et feriehus vis a vis Berlusconis hus på Sardinia for å tiltrekke hans oppmerksomhet, og innynder seg hos Kira (Kasia Smutniak), en av Berlusconis favoritter, som lover å presentere dem for hverandre.
Først etter en god stund stifter vi bekjentskap med Berlusconi selv (Toni Servillo), som i sitt 70. år er i opposisjon med et smertelig valgnederlag bak seg. Nå posisjonerer han seg for å komme til makta igjen, men ryktene om hans korrupsjon og utsvevende privatliv står både i fare for å velte ambisjonene hans og ødelegge ekteskapet med Veronica Lario (Elena Sofia Ricci).
Anmeldelse: Serien «Hanna» har mye til felles med «Jason Bourne»-universet
Konstant vulgaritet
En karusell i hagen til Berlusconis feriehus er en spesielt treffende kulisse, for filmen gir publikum en distinkt følelse av å være i et tivoli, en fargesprakende og berusende runddans med en påtagelig avstand til virkeligheten.
Hovedfiguren er omgitt av overdådig rikdom i fasjonable omgivelser, hovedsakelig dekorert med modellvakre kvinner beglodd av privilegerte maktmenn uten plagsomme skrupler.
Knapt én kvinnerolle slipper unna uten å blotte sine bryster, og knapt én mannlig figur synes noe annet enn at det er storartet. Man kan spørre seg hva Sorrentino er ute etter å oppnå med den konstante vulgariteten.
Er det å skape sympati og forståelse for figurenes handlinger, har han feilet. Er det å speile fraværet av etikk, moral og medfølelse blant Italias samfunnstopper, lykkes han bedre. Man kan absolutt ryste indignert på hodet, men samtidig er det en fare for at noen av de samme mekanismene er i sving overalt hvor personer søker makt.
Anmeldelse: Natalie Portman gjør en av sine sterkeste roller i «Vox Lux»
Interessant og engasjerende
«Loro» er utsøkt filmet av Luca Bigazzi, som fanger inn Roma på samme fascinerende vis som i Oscar-vinneren «Den store skjønnheten» (2013), også den regissert av Paolo Sorrentino med Toni Servillo i hovedrollen. «Loro» er for øvrig det italienske ordet for «de» eller «dem», men kan også være et ordspill på «l’oro», som betyr «gull», og sannsynliggjør valget av tittel til akkurat denne filmen.
Den ble faktisk utgitt som to filmer i Italia, men klippet ned til én for det internasjonale markedet med en spilletid på 2 ½ time. Man kan nesten ane at det mangler noe, for historien har en episodisk struktur der noen av figurene ikke får den forventede uttellingen. Spesielt gjelder dette forretningsmannen Sergio, som bærer filmens første del, for så å forsvinne litt når Silvio-figuren til slutt inntar lerretet.
Likevel kan det ikke unnslås at Paolo Sorrentino har begått en interessant og engasjerende film om en kontroversiell figur. Toni Servillos bitende portrett av Berlusconi vil finne anerkjennelse blant hans meningsmotstandere, men kanskje også blant hans tilhengere, bare av diametralt ulike årsaker. Man får inntrykk av at en figur som ham bare kunne komme til makten ved å spille nådeløst og effektivt på velgermassens grunnleggende følelser. Høres det kjent ut?
