Den italienske regissøren og manusforfatteren Alice Rohrwacher forteller en fortryllende fabel i «Lykkelige Lazzaro», en historie i skjæringspunktet mellom folklore og virkelighet i både fortid og nåtid.
På en side er dette en beskrivelse av en svunnen samfunnsstruktur i Italia, mens filmen samtidig gir et dystert bilde av samtidens sosiale utfordringer. Miljøskildringene er troverdige og innlevde, mens figurene har særegne karakteristikker og ansikter man husker, spesielt når det gjelder tittelfiguren.
«Lykkelige Lazzaro» er en merkelig film på aller beste vis, der fabelen har allegoriske trekk som er vidåpne for tolkninger. Dette er et modent og modig verk fra en stadig bedre regissør!
Anmeldelse: «Loro» er et saftig og satirisk portrett av Silvio Berlusconi
Godhet utnyttes
Filmens første halvdel finner sted på tobakkgården Inviolata, der arbeiderne lever som leilendinger under baronessen De Luna (Nicoletta Brashi). Den avsidesliggende gården har vært totalt isolert etter at en bru, den eneste forbindelsen med omverden, kollapset i en flom.
Derfor har baronessen greid å holde det skjult for sine leilendinger at denne praksisen for lengst er avskaffet alle andre steder.
En av arbeiderne er Lazzaro (Adriano Tardiolo), en snill og rolig ung mann med engleansikt. De andre arbeiderne utnytter hans godhet, inkludert baronessens sønn Tancredi (Luka Chikovani), som blander ham inn i sin iscenesatte forsvinning. Dette utløser hendelser som vil endre arbeidernes oppfatning av Lazzaro på uventet vis.
Anmeldelse: «Shazam!» er en sprudlende og fargerik superhelt fra DC Comics
Glimrende hopp i tid og rom
I den første delen av filmen skildres livet på tobakkgården med et godt blikk for detaljer og nyanser, dyktig filmet av Hélène Louvart (som også hadde foto på Alice Rohrwachers to første filmer, «Corpo celeste» og «Miraklene i Toscana»). Man får et klart inntrykk av et innkjørt og levende mikrosamfunn, tuftet på gamle tradisjoner, og upåvirket av samfunnet rundt.
Til å begynne med er det litt uklart akkurat når historien foregår. Klær, kultur og arbeidsmetoder minner om tidlig 1900-tall, men så ser man kjøretøy som kan være fra 1960-tallet, men tilslutt ser vi teknologi og hører musikk som tidfester historien til rundt årtusenskiftet.
Filmen inneholder også et glimrende hopp i tid og rom som gir historien en bisarr og underlig dimensjon, men det skal ikke avsløres nærmere her, annet at det er et formidabelt grep som endrer historiens tone og struktur.
Anmeldelse: «Den siste gentleman» gir Robert Redford en flott utgang på en fantastisk karriere
Kvalitetsfilm som fortjener oppmerksomhet
Adriano Tardiolo har et svært uttrykksfullt ansikt som minner om en ung utgave av Elijah Wood. Han spiller Lazzaro med hjertet i hånda på en glimrende måte. Han er lett å trykke til sitt bryst, og det gjør det ekstra forstemmende å se hvordan mange drar nytte av Lazzaros godhet – og kall det gjerne naivitet – til egen fordel, og at de tar ham for gitt i en verden der godhet er mangelvare.
Alba Rohrwacher (regissørens søster) spiller en interessant figur i filmens siste halvdel som er kanskje den eneste som har et hjerte for Lazzaros åpne og ærlige personlighet.
«Lykkelige Lazzaro» er leken og lystig, men også dyster og foruroligende. Filmen skildrer effektivt kontrastene mellom de etablerte forholdene på den isolerte gården og de usikre levekårene ute i verden, og man må spørre seg hva som er best av trygt slaveri og ustabil frihet.
Dette er en kvalitetsfilm som fortjener din oppmerksomhet og befester inntrykket av at Alice Rohrwacher er i ferd med å bli en av Europas mest spennende filmskapere.
