«On the Basis of Sex» gir oss de formative årene til den amerikanske høyesterettsdommeren Ruth Bader Ginsburg. Mer spesifikt tar filmen for seg årene fra hun tok sin jussutdanning ved Harvard-universitetet i 1956, fram til hun vant en historisk seier for likestillingslovgivningen i USA i 1970.
Filmen er kjapp og lett i tonen, sterk på tematisk slagkraftig patos og frontes av en hjertevarm og replikksterk Felicity Jones i hovedrollen. Regissør Mimi Leder henleder vårt fokus uanstrengt på et utvalg skjærende blindflekker i amerikansk likestillingshistorie. Filmskaperen serverer stadig små treffsikre støt mot hverdagslige urettferdigheter. Slike innarbeidede selvfølgeligheter som utøvde sosial kontroll når det gjaldt kvinners muligheter og rettigheter. Samtidig slår «On the Basis of Sex» med Hollywood-filmens kraft inn den provoserende historien om hvordan det amerikanske rettsvesenet opprettholdt kjønnsdiskriminerende lover i frykt for «radikale sosiale endringer».
Den nå 86 år gamle Ruth Bader Ginsburg er også hedret med den Oscar-nominerte dokumentarfilm «RBG» fra 2018, som dessverre ikke har fått norgespremiere ennå. Det er sjelden kost at en høyesterettsdommer hedres med to filmer på et år, men Ginsburgs historie er absolutt verdt minst én kinotur.
ANMELDELSE: Dumbo – Eventyrlig film på det trygge og jevne
Kjempet for likhet for loven
I en serie poengterte sekvenser blir vi kjent med Ruth Bader Ginsburg (Felicity Jones) da hun starter sine jusstudier på Harvard. Der ser vi også hvor vanskelig det er for en kvinne å få anerkjennelse som advokat på 50-tallet. Spørsmålet fra dekan Erwin Griswold (Sam Waterston) sier det meste. «Hvorfor er dere her og tar plassen fra en Harvard-mann?»
Vi ser hvordan en nyutdannet Ruth, som gikk ut med toppkarakterer, ikke får jobb i New York, samtidig som hennes advokatmann Martin Ginsburg (Armie Hammer) gjør stor suksess i samme bransje. Etter for mange jobbavslag takker hun ja til en stilling som jusprofessor, stadig påminnet om at det er hennes kjønn som står i veien for hennes karriere.
Men muligheten til endring, både i personlig og rettslig forstand, kommer da Martin oppdager en skattesak hvor noe så sjeldent som en mann blir straffet for en kjønnsdiskriminerende skattelov. Det blir unntaket som knuse reglene.
Så har jeg en ørliten innvending når det gjelder den scenen. Jeg synes måten filmen lar Ruths mann, Martin Ginsburg, få stå for opptakten til filmens store vendepunkt blir litt umusikalsk. I en scene med tydelige «reddet av hvit ridder»-overtoner er det som om den lynende intelligente Ruth plutselig må spille «catch up» til Martins gavepakke når han oppdager skattesaken, og med et lurt smil opplever jeg at han tar æren for å ha ledet sin kone fram til oppdagelsen av de potensiale rettslige følgene. Det er slett ikke at Martin oppdager saken som er problemet – han var skatteadvokaten, men måten det følges opp på i filmen lugger litt for meg. Med en så løs inngang og historisk tilnærming som «inspirert av virkelige hendelser», så kunne kanskje en slik scene fått en litt annen vekting og klangbunn i akkurat denne filmen.
ANMELDELSE: Hanna – Barsk jaktgryte
Forteller lekent med billedspråk og montasjer
Regissør Mimi Leder har et elegant og effektiv håndlag med filmspråket i «On the Basis of Sex». Det gjennomsyrer filmen. Åpningssekvensen, tonesatt av dype mannsrøster, viser med all tydelighet hvor uvanlig det var med kvinnelige jusstudenter på Harvard. Og sprudlende montasjer lar blant annet skrivemaskinens mektige hamring føre oss gjennom forberedelsene til den store rettssaken.
Denne energiske fortellerstilen kler godt de sentrale rolleprestasjonene til både Felicity Jones, Armie Hammer og Justin Theroux som på hvert sitt vis bringer personlighet, menneskelighet og karisma til advokatene på den gode siden. Deres juridiske motstandere, spilt av Sam Waterston, Stephen Root og Jack Reynor, er flatere og mer karikerte figurer. Men også her leker regissør Leder med selvbilder og framstillinger. Hun lar effektiv korte dialoger formidle dårskapen som ligger dypt i de dresskledde herrers konservative fremmedfrykt. Og disse juridiske mørkemennene blir også forsterket der de sitter og planlegger på mørke møterom. Stort sett er disse grepene kledelige og elegante, selv om filmen sneier borti klisjeene noen ganger.
«On the Basis of Sex» lener seg såpass hardt på Hollywoods feelgoodmal for biografier at en aldri er i noen som helst tvil om hvor det bærer. I likhet med den ferske Oscar-vinneren «Green Book», kan det også her bli litt for rosenrødt på hjemmebane. Og filmen er ikke skodd for å håndtere nyansene og problemstillingene som oppstår når «de snille» også har holdningsproblemer. Denne underholdningsvennlige enkeltheten går på bekostning av større innsikt i både jushistorien og menneskeskildringene, og på sitt verste gjør den at filmen får noen drag av superheltsjangerens tilblivelseshistorier.
Men, for meg ble dette en fengende historietime på kino. En film som minner oss på sosiale urettferdigheter som har dype røtter og fremdeles er brennaktuelle. Og en film som tydelig fester Ruth Bader Ginsburg i min bevissthet som en sentral og minneverdig heltinne for den rettslige kampen for kvinners rettigheter i USA.
