Judi Dench er kanskje det største navnet i “Red Joan”, men det viser seg at hun strengt tatt har en liten birolle. Filmens tittelfigur skildres nemlig i både gammel og ung versjon, og det er 28 år gamle Sophie Cookson som tar seg av brorparten av historien.

Filmen er basert på virkelige hendelser om en eldre britisk kvinne som ble avslørt som spion, men avviker åpenbart såpass fra de faktiske omstendighetene at navnet er endret. Da er det litt synd at regissør Trevor Nunn og manusforfatter Lindsay Shapiro ikke har benyttet anledningen til å fortelle historien på en mer spennende og innovativ måte.

“Red Joan” formidler nemlig en problematikk rundt spenningsforholdet mellom øst og vest under andre verdenskrig som burde være potensielt engasjerende. Det er pent filmet og sympatisk spilt, men historien er tam, omstendelig og en tanke kjedelig. “Red Joan” har noen positive tendenser, men dramatikken er dessverre ikke overveldende høy.

Joan (Judi Dench) avhøres med advokatsønnen Nick (Ben Miles) ved sin side i “Red Joan”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Trekkes inn i hemmelig prosjekt

Den eldre Joan (Judi Dench) blir overraskende arrestert av britisk etterretning, mistenkt for spionasje til fordel for russerne langt tilbake i tid. Hun bedyrer sin uskyld i avhørene, men spørsmålene vekker minner som blir skildret i mange, lange tilbakeblikk.

Vi får se hvordan den unge Joan (Sophie Cookson) begynner å studere fysikk i Cambridge, og får gode venner i et kommunistisk miljø. Når andre verdenskrig bryter ut, blir Joan trukket inn i det hemmelige prosjektet “Tube Alloy”, der hun jobber sammen med professor Max Davies (Stephen Campbell Moore).

Deres arbeid viser seg å være av stor interesse for noen av Joans kommunistvenner. De forsøker å få henne til å dele hemmelig informasjon med Moskva, og man begynner å ane at den eldre Joan kanskje ikke er så uskyldig som hun påstår.

Pent og pyntelig drama

Manuset hamrer inn at Joan er kvinne i et mannsdominert miljø med stadige vink til at hun blir oversett, ignorert og undervurdert av mannlige kolleger. Dette er kanskje ikke langt fra sannheten, men skildres åpenbart med 2019-øyne, på en måte som gjør det alt for overtydelig.

Romansen mellom Joan og kommunisten Leo (Tom Hughes) skildres ikke med den heten som sannsynliggjør hennes videre valg. Og spenningen rundt hennes mulige spionvirksomhet blir aldri særlig høy.

Dette er et pent og pyntelig drama som lener seg litt for hardt på et nostalgisk uttrykk, der den kraftige tidskoloritten nærmest blender og ufarliggjør kjernen i historien.

Joan (Sophie Cookson) innleder et forhold med kommunisten Leo (Tom Hughes) i “Red Joan”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Anstrengt dramaturgi

Det er fremdeles godt å se den aldrende Judi Dench på film, og Sophie Cookson spiller fint som en sympatisk skikkelse med samvittighetskvaler.

Det er også filmens problem, den er bare “fin” og lite mer. Hverken spenningen eller dramatikken får noen øyenbryn til å heve seg, og noen dramaturgiske avgjørelser i sluttfasen virker anstrengte.

“Red Joan” er ikke direkte dårlig, men er av en type film man stiller seg en smule likegyldig til, og da spørs det om den har livets rett på kino. Den er i overkant sømmelig, tekkelig og gammelmodig.

Om FILMEN

Red Joan
  • Red Joan
  • Slippdato: 26.04.2019
  • Regi: Trevor Nunn
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Originaltittel: Red Joan
  • Aldersgrense: 9
  • Sjanger: Drama, Spion

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.