«Shazam!» er kanskje den mest sprudlende, fargerike og underholdende superhelten fra DC Comics på kino til nå. Dessverre skjemmes filmen av en anonym og kjedelig superskurk, en uinspirert fortalt rammehistorie og noen sekvenser som er regelrett svakt fortalt.
Det er når hovedfiguren oppdager sine superkrefter og prøver dem ut sammen med sin nye kompis at filmen er på sitt beste. Her spiller filmen effektivt på velkjente helteklisjeer, noe som gir publikum mange gode grunner til å le både rått og hjertelig.
Svenske David F. Sandberg («Lights Out», «Annabelle: Creation») har regissert en svært popkornvennlig film, så selv om «Shazam!»-figuren med hell kunne vært benyttet i en smartere og mer treffsikker historie, er underholdningsverdien udiskutabel.
Får superkrefter i grotte
Filmen starter med en svak prolog fra 1974, der den unge gutten Thad (Ethan Pugiotto) plutselig blir transportert til en mystisk grotte med en slags trollmann (Djimon Honsou) som vokter over de syv dødssyndene. Han leter etter noen som kan overta hans superkrefter, men Thad viser seg ikke verdig og sendes på dør.
Fort fram til nåtid, der fosterhjemsgutten Billy (Asher Angel) plutselig blir sendt til samme grotte og vokter. Han viser seg verdig, får superkreftene ved å si vokterens navn, Shazam, og sendes tilbake til sin egen verden i voksen utgave (Zachary Levi).
Han eksperimenterer med sine nye evner sammen med fosterbroren Freddy (Jack Dylan Grazer), og oppdager at han kan veksle mellom å være ungdom og superhelt ved å rope «Shazam!». Samtidig viser det seg at den nå voksne Thad (Mark Strong) har viet livet sitt til å få kreftene han en gang ble nektet, og legger ut på jakt etter Billy.
Flere humoristiske sekvenser
Historien om hvorfor det finnes superkrefter som kan gå i arv, og hvordan det skjer, er rent vås som fungerer dårlig på film. Det kan virke som om dette er gjort på enkleste og billigste vis, både fortellerteknisk og rent praktisk, der alt foregår på et lite filmsett som skriker studioinnspilling.
Filmen lever best i samspillet mellom Zachary Levi og Jack Dylan Grazer som henholdsvis den voksne Billy og fosterbroren Freddy. Deres oppdagelser av Shazams krefter, hva de kan brukes til og hvilke fordeler det fører med seg å være en 14-åring i en voksen kropp, utforskes i flere humoristiske sekvenser.
Denne delen av filmen inneholder elementer som man kan kjenne igjen fra for eksempel Tom Hanks-filmen «Big» (1988), og «Shazam!» inneholder faktisk en direkte referanse i en scene fra en lekebutikk (Den velger imidlertid å ignorere hva en 14-år gammel gutt i en voksen kropp ville ha sjekket aller først, noe som understreker at denne filmen er myntet på et ganske ungt publikum – aldersgrensen er 9 år).
Lovende kvaliteter
Dessverre er ikke «Shazam!» like god hele veien. Den største svakheten, foruten den dumme bakgrunnshistorien, er den kjedelige skurkefiguren. Den vanligvis solide Mark Strong spiller på ren rutine, og det kan nesten virke som om han er litt uinteressert. «Shazam!»-universet er som skapt for overdrivelser, og trenger mer markante skurkeskikkelser enn dette.
Billys leting etter sin biologiske mor blir en fotnote uten særlig stor emosjonell nytteverdi, mens Freddys lave status på skolen, og hvordan det løses, har en ganske billig og forenklet dramaturgi.
Filmens heltefigur er heldigvis en fryd i aksjon, spesielt når han ikke helt har kontroll over seg selv og situasjonen, og spilles friskt og energisk av Zachary Levi. Her er det et stort potensial for flere morsomme eventyr, for den første «Shazam!» har lovende kvaliteter.
