Det er ikke bare nostalgien som snakker, nyinnspillingen av «Aladdin» er ikke like god, lun og magisk som tegnefilmen fra 1992.
Will Smith spiller en blå Will Smith, og han er ikke i helt samme liga som Robin Williams når det gjelder komikk, emosjonelt register og sprudlende formidlingsevne. Og onde Jafar er merkbart bedre som tegnefilmskurk enn som en mer dempet og levende menneskefigur.
Men regissør Guy Ritchies film tar vare på både eventyrfølelsen, humoren og den flotte musikken fra originalen, og lykkes med å lage en underholdende og tidvis storslått kinoopplevelse som plasserer nok en gammel tegnefilmklassiker inn i den raskt voksende «oppdatert til live action»-samlingen til Disney.
ANMELDELSE: Avengers: Endgame – legger verden for sine føtter
Et litt oppdatert ørkeneventyr
Guy Ritchie og John August har laget seg et manus og en dreiebok som holder seg trofast til Disney-versjonen av ørkeneventyret om den godhjertede Aladdin. Gatetyven som forelsker seg i prinsessen og får fingrende i en magisk lampe med tilhørende ånd. Og filmen har mange scener og sekvenser som er hentet direkte fra tegnefilmen.
Det fungerer stort sett bra, og med Mena Massoud og Naomi Scott som Aladdin og prinsesse Jasmine, har filmen fått både kjemi, handlekraft og store doser lun sjarm i sine hovedroller.
Men det er ikke bare en ren blåkopi av tegnefilmen. Her er det gjort noen endringer i rammefortellingen, og det er lagt til noen nye rollefigurer. Den største endringen er det prinsesse Jasmine som står for. Hun har sett seg lei på et patriarki som krever at hun som sultanens datter ikke kan arve tronen. Tradisjonene sier at hun skal være en tiende dronning for en kommende ektemann. Prinsessens opprør, akkompagnert av den ferske sangen «Speechless», gir nyinnspillingen både egenart, et ekstra musikknummer og en fin tematisk oppdatering.
ANMELDELSE: Rutete Ninja – Deilig drøy og dritmorsom!
Ikke like uttrykksfull som tegnefilmen
Den animerte «Aladdin» er blant klassikerne fra Disneys gullalder på 90-tallet som virkelig utnyttet tegnefilmens muligheter for besjeling, antropomorfismer og uttrykksfulle figurer. Både gjennom overdrivelser, subtil mimikk og helsprø detaljer. Og på den fronten blir nyinnspillingen fattigere.
Det flyvende teppet gjør en solid innsats i 2019, men mangler den livaktigheten som gjorde den tegnede versjonen så lett å elske. Jafar (Marwan Kenzari) treffer heller ikke de høydene og den karikerte ondskapen som hans animerte forbilde (Jonathan Freeman) nådde i tegnefilmen. Og Will Smith spiller nok en versjon av seg selv. Han er en av de skuespillerne som lener seg veldig mye på sin særegne stil, humor og personlighet i veldig mange av sine roller. Jeg skulle gjerne sett litt mer lampeånd og litt mindre Fresh Prince i hans rolletolkning av Genie.
Da er det bedre med papegøyen Iago (Alan Tudyk) som her får noen nye strenger å plukke på, og som lykkes godt med enkle virkemidler. Det samme gjelder tigeren Rajah som også får spille ut sine rovdyregenskaper på relativt naturlig vis.
Tegnefilmen og sammenligningene satt til side. Det er mye å glede seg over i denne påkostede kjærlighetshistorien. For nye seere er dette et fargerikt, fartsfylt og fantasirikt eventyr. Og for Disney-elskerne er dette en helt ok oppdatering av en gammel favoritt.
