«Brightburn» er en leken film som blander klassisk husskrekk og foreldrefrykt med en fiffig vri på en av tegneserieverdens mest kjente historier.
B-filmfaktoren er høy, klisjeene utnyttes smart og humøret er aldri langt unna. Og for dem som digger overdrevne og blodige sjangerfilmer, så er dette en tipp topp popkornkveld på kino.
Men «Brightburn» får ikke ut alt potensialet. Den bruker for mye tid på generisk skremming i oppbyggingen. Tid den heller burde brukt på å gi oss et nærere forhold til hovedpersonen. Da kunne denne filmen blitt virkelig skummel.
ANMELDELSE: Rutete Ninja – Deilig drøy og dritmorsom!
Hva er det som ligger på låven?
En familie på tre bor på en ganske øde bondegård, i en ganske sløv amerikansk småby og alt er tilsynelatende aldeles idyllisk.
Men så skjer det underlige ting med sønnen Brandon (Jackson A. Dunn). Det er noe merkelig ute på låven, og både familien og innbyggerne merker etter hvert at ting ikke er helt som de skal være i lille Brightburn, Kansas.
Dette er en film som er best når en ikke vet så mye mer om handlingen og tematikken, så mer skal ikke avsløres. Og i den forbindelse. Prøv å unngå traileren hvis du kan. Den avslører dessverre for mye.
Det er også lov å hoppe av denne anmeldelsen her, og heller komme tilbake etter å ha sett filmen.
«Brightburn» ble i en periode omtalt som et skrekkprosjekt fra James Gunn («Dawn of the Dead», «Guardians of the Galaxy»). Det er bare delvis riktig. Han er produsent for denne filmen, men det er broren Brian Gunn og fetteren Mark Gunn som har skrevet historien. Det er likevel ingen tvil om at filmen har snev av den underholdningsgleden og den smådrøye humoren som en kan se igjen i flere av Gunns produksjoner. Her er det gladvold, her er det mye deilig og nostalgisk småbyamericana og her er det et raffinert blikk for kule kostymedetaljer som gir filmen stil og estetisk tiltrekningskraft. Trekk som mange filmfans vet å sette pris på.
ANMELDELSE: Avengers: Endgame – legger verden for sine føtter
Sjangerblandingen er utfordrende
Det er ikke helt nytt det Gunn-gjengen og regissør David Yarovesky holder på med i «Brightburn». Litt på samme måte som filmskaper M. Night Shyamalan gjorde i sin «Unbreakable»-trilogi, så mikses ulike sjangere med hverandre for både overraskelse og underholdning. Og i likhet med hos Shyamalan, så fungerer noe veldig bra, mens andre deler skurrer.
Uten å skulle avsløre nøyaktig hva som blandes, så er det vanskelig å være presis her. Men jeg gir det et forsøk.
Denne leken med velkjente virkemidler, figuroppførsel og publikums forventninger er kul, og en naturlig utvikling av at sjangerfilmspråket utvikler seg til det stadiet hvor lek og nysgjerrighet fører til nye kombinasjoner. «Brightburn» har i så måte et morsomt og interessant premiss. Filmen klarer også å treffe noen artige «hva om?»-spørsmål som syder av popkulturell eliteserie og som åpner for masse fankultur og spennende fortsettelser.
Men som helhetlig historie lider «Brightburn» av å stå i to veldig markante filmtradisjoner. Regissør David Yarovesky er god til å tydeliggjøre disse tradisjonene, men han tyr til en del generiske transportetapper og forslitte triks. Og han klarer aldri å forene de to sjangerne til en større enhet. I iveren etter å overraske publikum, må den ene sjangeren vike for den andre – noe som dessverre gjør at skrekken blør ut av filmen altfor tidlig.
Kall det gjerne en barnesykdom som både denne gjengen og andre filmskapere forhåpentligvis kan lære av. For dette er en kombinasjon jeg gjerne ser på kino igjen.
