Filmfestivalen i Cannes (NRK): Når dette skrives, har alle konkurransefilmene blitt vist i Cannes, men Gullpalmen er ennå ikke utdelt.
Derfor handler ikke denne artikkelen om prisvinnerne, men om mine beste filmopplevelser under årets festival.
Hør også podkast: Birger Vestmo i Filmpolitiet oppsummerer Cannes-festivalen!
Det råder en bred enighet om at programmet har holdt jevnt over god til høy kvalitet, uten de virkelig store negative overraskelsene.
3 1/2 time med kvinnerumper
Filmen som har fått mest juling, er Abdellatif Kechiches 3 ½ time lange «Mektoub, My Love: Intermezzo», som nesten ikke har en historie, og nærmest kun består av nærbilder av kvinnerumper på stranda og på et diskotek, kun avbrutt av en ett kvarters eksplisitt sexscene på do.
Det var dørgende stille i salen etter den sene pressevisningen, som ikke var ferdig før halv to om natta. Kechiche vant Gullpalmen i Cannes for «Blå er den varmeste fargen» i 2013, men ser ikke ut til å ha noen muligheter til å gjenta bragden i år.
Pedro Almodóvar oppsummerer sitt eget liv og karriere
Den spanske legenden Pedro Almodóvar kan ha større muligheter til å vinne en pris lørdag kveld. Han har vunnet i Cannes tidligere, men aldri selve Gullpalmen.
Hans nyeste, «Pain and Glory», virker som en åpenbar oppsummering av hans eget liv og karriere, der han stadig kommer tilbake til kjente temaer, som mødre, religion, narkotikamisbruk, homoseksualitet, kunst, teater og film.
Antonio Banderas spiller en av karrierens aller beste roller som en aldrende regissør som plages av dårlig helse og ikke har laget film på lenge. Han kan også ha muligheter til å bli beæret med mer enn fagre ord i Cannes.
Filmen «alle» ventet på
Quentin Tarantinos «Once Upon a Time… In Hollywood» var utvilsomt den filmen «alle» ventet på i Cannes. Premierevisningen i enorme Grand Théâtre Lumière (2309 seter) var så fullsatt at flere hundre mennesker aldri kom inn, selv om de hadde billett.
Pressevisningen i nabosalen Théâtre Claude Debussy (1068 seter) var også fullstappet, der mange hadde ventet i flere timer i kø for å slippe inn.
Alle ble tilfredsstilt av en ny kvalitetsfilm fra Tarantino, som har laget en kjærlighetserklæring til byen han vokste opp i, Los Angeles, og filmindustrien han har vært en del av i snart 30 år. «Once Upon a Time… In Hollywood» er breddfull av filmatisk nostalgi, fargerike figurer og fenomenale enkeltsekvenser.
Helheten er kanskje noe vaklende, og en dypere mening kan være vanskelig å finne, men dette er en film det er vanskelig å motstå. Tarantino viser en gledelig trang til å more, underholde og – av og til – sjokkere.
Anmeldelse: «Once Upon a Time… In Hollywood»
Fabelaktig blanding av flere sjangere
Den kanskje aller beste filmen som har blitt vist i hovedprogrammet i Cannes i år, er den sør-koreanske «Parasite», regissert av Bong Joon-Ho («The Host», «Snowpiercer», «Okja»).
Dette er en fabelaktig blanding av flere sjangere, som smelter sammen til en enormt underholdende historie man både kan le og grøsse av. Dette er nemlig en sort komedie som på finurlig vis kommenterer gapene mellom fattig og rik i et kapitalistisk samfunn.
Filmen handler om en fattig familie på fire som på ulike måter forsøker å skvise så mye penger som mulig ut av en rik familie som ansetter sønnen som privatlærer.
«Parasite» er en glimrende film med evnen til å overraske stort, er Bong Joon-Hos beste til nå, og vil trolig forlate Cannes med en eller annen pris. Blir det selve Gullpalmen?
Sterk sosialrealisme og populært kostymedrama
To filmer til bør nevnes som undertegnede dessverre ikke hadde mulighet til å se. «Sorry We Missed You» ryktes å være et nytt sterkt sosialrealistisk drama fra den britiske regissøren Ken Loach, som vant Gullpalmen for sin forrige film, «Jeg, Daniel Blake», for tre år siden.
Også den nye filmen er skrevet av hans mangeårige samarbeidspartner Paul Laverty. Denne gangen handler det om en familie som sliter med gjelda de pådro seg etter finanskrisen i 2008.
Ricky (Kris Hitchen) får en mulighet til å komme seg ut av uføret når han blir budbilsjåfør, men kona sliter også i sin jobb, og samholdet i familien settes på en alvorlig prøve. Dette omtales som Ken Loach på sitt sinteste, som ofte resulterer i gode filmer.
«Portrait of a Lady on Fire» av Céline Sciamma («Tomboy», «Girlhood») omtales også i svært positive ordelag. Dette er et drama lagt til Frankrike i 1770, der maleren Marianne (Noémie Merlant) får i oppdrag å male et portrett av den vordende bruden Héloïse (Adele Haenel).
Problemet er bare at Héloïse hverken ønsker å gifte seg eller å bli malt, slik at Marianne må observere og male henne i all hemmelighet.
Filmen har høstet mange lovord her i Cannes, og tippes som en priskandidat. At regissøren er en av få kvinner i hovedkonkurransen, skader heller ikke. Den norske distributøren Arthaus har allerede kjøpt filmen, som kommer på norske kinoer til jul.
Spennende og underholdende dokumentar
En film som er blitt vist utenfor hovedkonkurransen må også nevnes, nemlig Asif Kapadias dokumentarfilm «Diego Maradona». Den handler selvsagt om den argentinske fotballstjerna som var verdens beste spiller på 1980-tallet.
Kapadia gjør det samme her som i «Senna» og «Amy», nemlig å fortelle hovedpersonens historie gjennom et rikholdig arkivmateriale, smart og strømlinjeformet redigert til en spennende og underholdende historie, selv om det meste er kjent fra før.
Hovedpersonen selv kom dessverre ikke til Cannes på grunn av en skulderskade, men jeg møtte regissør Kapadia. Han kunne fortelle at han forelsket seg i både Ayrton Senna og Amy Winehouse da han lagde dokumentarene om dem. Det var imidlertid litt vanskeligere å bli glad i Maradona.
Og dermed er årets Cannes-festival straks over, fylt med gode og spennende filmer fra alle verdenshjørner. Man kunne kanskje ha ønsket seg noen flere Hollywood-filmer i hovedprogrammet.
Amerikanerne ser ut til å foretrekke høstfestivalene Venezia og Toronto for å kunne plassere seg i Oscar-løpet, men trekløveret Tarantino, DiCaprio og Pitt reddet mye av årets stjerneglans med sin tilstedeværelse med «Once Upon a Time… In Hollywood».
Det er mange som tror de vil kunne blande seg inn i Oscar-sammenheng, selv om Cannes-festivalen gjerne oppfattes som en litt «tidlig start». Det er fremdeles nok glitter, glamour og kvalitetsfilm på den franske rivieraen til at verdenspremieren sikkert lar seg lokke til neste års festival, også.
(Utdelingen av Gullpalmen og de andre Cannes-prisene skjer lørdag 25. mai kl 20.15.)
