Monsterfaktoren er skrudd til 11 i «Godzilla: King of the Monsters». Dette er en megasvær utvidelse av det som nå kalles MonsterVerse, et felles filmunivers som tidligere har gitt oss «Godzilla» og «Kong: Skull Island», og som snart skal gi oss «Godzilla vs. Kong».

Dette er absolutt ikke en film for dem som har allergi mot tullete og hullete actionmanus, langvarige slagsmål og nummende spesialeffektbonanzaer – for dette er både teit og historiemessig ganske simple saker.

Men for dere som vil se noen av verdenmytologiens største skapninger denge løs på hverandre i en par timer lang smadrefest, og i tillegg liker småvittige vitenskapsfolk – vel, dere får en gigantisk sommerkinodose.

ANMELDELSE: Rocketman – Elton Johns geniale låter kommer til sin rett

Kinofilm eller coverart til et metallalbum fra 80-tallet? (Foto: SF Norge)
Ødelegger eller beskytter?

Fem år etter ødeleggelsene i «Godzilla» har menneskene akseptert at det finnes megamonster på jorda, og at vi må ta noen forholdsregler for hvordan vi skal kunne overleve disse titanene.

Dessverre kan gode intensjoner bli til katastrofalt dårlige ideer når både nasjoner, ulike vitenskapsfolk og soldater alle har sine planer om hva en bør gjøre med disse gigantiske jordboerne.

Uten å avsløre hvorfor og hvordan, monstrene vekkes til live. Og der Godzilla var den store trusselen i film nr 1, er gigantøglen nå muligens redningen når den trehodede Ghidorah, ildmonsteret Rodan og resten av titangjengen dukker opp rundt om på kloden.

Og selv om filmen gjør minimalt ut av det ut av det, så får manusforfatter Max Borenstein og gjengen trukket litt på tankegodset rundt overbefolkning og menneskets trussel mot moder jord også.

«Godzilla: King of the Monsters» er en visuell fargefest av knusing, krasjing og eksplosjoner. En film stappmett på deilige drønn og noen symboltunge monsterbilder som snytt ut av drømmene til metallband på 80-tallet. Jeg kjenner filmen blir i drøyeste laget når det gjelder min toleranse for harry og heavy. Det blir monotont i lengden, og jeg skulle gjerne sett mer dynamikk og personlighet i både monsterkampene og blant menneskene. Men regissør Michael Dougherty rendyrker refrengene, og dette er en fest designet for dem liker sin monsteraction skamløs og pompøs.

ANMELDELSE: Aladdin – Fresh Prince i Agrabah

Det er rikelig med kjente fjes og gode skuespillere. Men rollefigurene de spiller er ganske så velkjente typer. (Foto: SF Norge)
Gode skuespiller i enkle rollefigurer

Selv om monstrene tar opp mest plass på lerretet, er det mange gode skuespillere som gestalter et ganske bredt rollegalleri. Dette er relativt enkle figurer som alle er formet etter typer vi har møtt i katastrofefilmer tidligere, men jevnt over solide prestasjoner gjør at ingen blir direkte dårlige.

Ken Watanabe er best. Han gjentar rollen som Dr. Ishirō Serizawa og er publikums ledsager inn i ærefrykten, og den nyanserte mytologien som omgir disse monstrene. Bradley Whitford («The West Wing») er småmorsom som Dr. Rick Stanton, en lett misantropisk og drikkfeldig forsker som skal være løst basert på sin navnebror fra «Rick and Morty». Og stjerneskuddet Millie Bobby Brown («Stranger Things») er umiddelbart lett å like som den 12 år gamle Madison Russel.

Thomas Middelditch («Silicon Valley»), Charles Dance («Game of Thrones») og O’Shea Jackson Jr. («Straight Outta Compton») er andre severdige ansikt som dukker opp. For alle tre kommer kinogleden av at vi allerede liker skuespillerne, ikke fordi rollefigurene er velskrevne.

Du må tåle massevis av beleilige tilfeldigheter både når det gjelder action og handling i denne filmen. Og til tross for oksygenbomber og radioaktive monstre så blir det aldri spesielt spennende i hverken slagsmål eller redningsaksjoner. Men dette er enkel og universell katastrofeunderholdning. Bygd for underholde store masser i store kinosaler.

Om FILMEN

Godzilla: King of the Monsters
  • Godzilla: King of the Monsters
  • Slippdato: 31.05.2019
  • Regi: Michael Dougherty
  • Utgiver: SF Norge
  • Sjanger: Action, Eventyr

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.