Keanu Reeves gjør en imponerende innsats som actionhelt i sin tredje «John Wick»-film.
Denne serien har vekket til live en sjanger som sårt trenger nye tilskudd, og selv om 54 år gamle Reeves ikke akkurat er ung lenger, er han fremdeles et friskt og ubestridt midtpunkt i en film som trykker på de rette knappene for å tilfredsstille et publikum sultent på hardbarket action.
«John Wick: Chapter 3 – Parabellum» går så langt over toppen at det selvsagt er nesten parodisk, men det er også poenget med disse filmene.
John Wick skyter og slåsser seg igjennom horder av skurker og tar imot uante mengder juling, men reiser seg stadig for å kjempe videre. Det gjør han på en måte som gjør filmen til blodig moro!
Helt uten dødpunkter
John Wick (Keanu Reeves) er den pensjonerte leiemorderen som nok engang tok til våpen for å ta hevn i den første filmen.
I oppfølgeren brøt han en viktig regel på hotellet Continental, et fristed for leiemordere i New York, styrt av Winston (Ian McShane). Derfor er John Wick nå fritt vilt med en høy prislapp på hodet og alle verdens leiemordere får det travelt med å bli den første som dreper ham.
Dette skjer på ulike spektakulære måter, både når det gjelder metoder, teknikker og omgivelser. Felles for dem alle, er at regissør Chad Stahelski driver spenningen ubønnhørlig videre i en film helt uten dødpunkter.
Anmeldelse: Elton Johns musikk kommer til sin rett i «Rocketman»
Keanu Reeves er fremdeles like god som John Wick, en rolle som avhenger av beherskelse og tilbakeholdenhet i fremtoning og personkarakteristikk, men samtidig en bastant og eksplosiv tilstedeværelse i actionscenene. Reeves takler disse kontrastene forbilledlig godt, og får noe som sannsynligvis er veldig vanskelig til å se forholdsvis enkelt ut.
Filmen inneholder også noen nye bekjentskaper. Halle Berry er skikkelig rå som en leiemorder som skylder Wick en tjeneste, og får vist seg frem i en av filmens lengste og mest spektakulære skytesekvenser.
Den beste bifiguren er likevel Mark Dacascos som Zero, en sjarmerende leiemorder som er en stor beundrer av John Wick, men gjør alt han kan for å drepe ham. Dacascos er kjent for actionelskere fra filmer som «Only The Strong» (1993), «Crying Freeman» (1995), og «Drive» (1997 – ikke Nicolas Winding Refn-filmen fra 2011), og 55-åringen kombinerer imponerende fleksibilitet med en overraskende god komisk timing.
Skyting. MYE skyting.
Universet i «John Wick»-filmene ligger litt på siden av vårt eget. Det meste av handlingen foregår i New York, men det er mørkere og samtidig mer glorete. Fargene som sniker seg frem i alt det svarte er sterke og markante i danske Dan Laustsens stilsikre foto.
Han har skutt filmen digitalt, men bildene har nærmest analoge kvaliteter. Kontrastene er store når handlingen på et tidspunkt forflytter seg til en lokasjon med helt andre farger og linjer, men Laustsens kamera fanger inn alle stemninger med høyeste kvalitet.
Det eneste som trekker ned når det gjelder filmens utseende, er stadig vekk at all blodsprut virker å være digitalt animert. Det finnes det sikkert gode, praktiske årsaker til, men i en film der mye ser ut til å være basert på ekte stunts og praktiske effekter, kunne man ønske at også dette ble gjort på gamlemåten. Det ser rett og slett bedre ut.
Anmeldelse: «Brightburn» er en sjangerleken blanding av skrekk og superkrefter
John Wick: Chapter 3 – Parabellum er full av godt koreografert action med spektakulære stunts og skyting. MYE skyting. Filmen kan selvsagt avfeies som latterlig overdreven og totalt usannsynlig, men det er hele poenget med en film som dette.
Både Keanu Reeves og regissør Chad Stahelski vet veldig godt hva de lager, og rendyrker sjangerens kvaliteter, samtidig som mytologien rundt John Wick bare øker i styrke og omfang. Dette er Actionfilm med stor A!
