Filmfestivalen i Cannes (NRK): Det finnes selvsagt mange eksempler på store regissører som har sett tilbake på sine egne liv. Fellini gjorde det i «8 ½» og «Amarcord». Bergman i «Fanny & Alexander». Og nå nylig mimret Alfonso Cuaron seg til en Oscar med «Roma».
Den spanske mesteren Pedro Almodóvar har også brukt av seg selv, for eksempel i «Tilbake» (2006). Hans siste, «Smerte og ære» virker også som en åpenbar oppsummering av hans eget liv og karriere. Det er en visuelt gjennomført studie av en filmregissør som opplever at fortiden banker på døra og skaper kaos i nåtiden.
Filmen gjentar flere av Almodovars kjente temaer, som mødre, religion, narkotikamisbruk, homoseksualitet, kunst, teater og film. Han utvikler ikke nødvendigvis sitt filmspråk i nye retninger, men bruker velkjente grep til å fortelle en sympatisk historie som får publikum til å føle for hovedpersonen.
Ikke alle sidehistoriene som Almodóvar forteller i «Smerte og ære» er like interessante, og kunne med fordel vært litt strengere redigert, men dette er likevel et potent drama fra en veteran som slett ikke er utgått på dato.
Fortiden innhenter nåtiden
Den aldrende filmregissøren Salvador (Antonio Banderas) plages av dårlig helse og har ikke laget film på lenge.
Når en av hans gamle filmer blir restaurert, tar han kontakt med hovedrolleinnehaveren Alberto (Asier Etxeandia), som han røk uklar med etter innspillingen.
Dette utløser en rekke hendelser der Salvador minnes barndommen med sin mor (Penelope Cruz), sin første lidenskap, Eduardo (Cesar Vicente) og sin store kjærlighet, Federico (Leonardo Sbaraglia).
Fortid og nåtid forenes og gir et bilde av en skapende kraft som kjemper med og mot seg selv.
Finstemt spill
Antonio Banderas spiller glimrende i en av karrierens bedre prestasjoner. Han skildrer en god mann tynget av indre demoner og en melankoli som forsterkes av tiltagende helseproblemer. Banderas finstemte spill gir små hint og vink som gjør at man gradvis forstår Salvadors bakgrunn og ulike valg han har tatt.
Rollefigurene rundt ham er med på å fortelle hans historie, og nesten alle er menn. Almodóvar er jo mest kjent for sine sterke kvinnedrevne historier, men denne gangen er det først og fremst gutta det handler om.
Den ambivalente gjenforeningen med Alberto og, ikke minst, det nydelige møtet med gamlekjæresten Federico gir ny innsikt i hva som har formet Salvador som voksen.
Man får gode indikasjoner på hvorfor Salvadors skaperkraft har minsket. Almodóvar skildrer disse møtene med en virkningsfull blanding av både humor, glede, smerte og vemod.
Nydelig avslutning
Som i så mange av Almodóvars filmer er også «Smerte og ære» preget av et stilistisk filmspråk med en scenografi med innslag av kitsch i sterke farger. Spesielt bruker av rødt dominerer her.
Fotografen José Luis Alcaine, som har jobbet med Almodovar seks ganger tidligere, har skutt «Smerte og ære» digitalt, men selv om bildene er lynskarpe og mettet av dype farger, kan de også tidvis virke for kalde og sterile. Jeg tror jeg hadde likt uttrykket bedre om det hadde vært skutt på 35 mm.
Det som er et ufravikelig faktum, er at «Smerte og ære» har et aldeles nydelig avslutningsbilde. Det skal selvsagt ikke avsløres hva, annet enn at det på glimrende vis setter alt man har sett til da i en litt annen kontekst.
(«Smerte og ære» ble vist i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes og anmeldt der.)
