Det er åpenbart meningen av «Rocketman» skal fenge Elton John-tilhengere akkurat slik «Bohemian Rhapsody» ble elsket av alle som liker Queen.
Regissør Dexter Fletcher er tross alt involvert i begge filmene, og har skapt en fantasifull skildring av Elton Johns liv og karriere, basert på hans kjente og kjære låter.
Som filmfortelling kunne «Rocketman» absolutt vært sterkere. Den hopper florlett mellom små og store episoder, og pirker i overflaten på en plaget sjel som vi aldri kommer under huden på.
Som feiring av Elton John som artist, er «Rocketman» både morsom og fengende, for den er best i flere oppfinnsomme musikalnumre, der de geniale låtene kommer til sin rett. Helst skulle man hatt i pose og sekk, men Elton John-fansen får det de er ute etter.
Anmeldelse: «Once Upon a Time… In Hollywood»
Kommer ikke under huden
Historien spinnes rundt et møte hos anonyme alkoholikere, der Elton John (Taron Egerton) kommer inn i et ekstravagant glamkostyme, men strippes plagg for plagg etter hvert som historien om ham fortelles, og man får et glimt av mannen bak imaget.
Filmen forteller om hans vonde barndom som Reginald Dwight, oppdagelsen av musikken, møtet med tekstforfatter Bernie Taupin (Jamie Bell), stjernelivets gleder og sorger og hans oppgjør med sin egen seksualitet.
«Rocketman» sveiper innom alt dette uten å gå særlig i dybden, som om den vil fortelle om sin hovedfigur uten å la oss bli for godt kjent med ham.
Anmeldelse: «Brightburn» er en sjangerleken blanding av skrekk og superkrefter
Taron Egerton imponerer
Det viktigste i en film om Elton John er selvsagt at han skildres på en måte som publikum kan kjenne igjen, og her gjør Taron Egerton en imponerende jobb. Man kjenner igjen Eltons talemåte, ganglag og uttrykk, og best av alt, Egerton synger overraskende godt.
De kjente låtene brukes på en interessant, anakronistisk måte, for filmen bryr seg ingenting om når Elton John skrev dem. For eksempel synger han «The Bitch Is Back» som barn og «Saturday Night’s Alright (For Fighting)» som ungdom. Bernie Taupins tekster passer ikke alltid helt inn med hvor man er i historien, men stemningen matcher ofte mye bedre.
Det er også musikken som tillater filmen å drømme, der den gir oss gode bilder på hvordan Reginald Dwight skaper figuren Elton John for å bli den han ønsker å være. Her skaper regissør Dexter Fletcher mange spretne scener som tilfører filmen energi og fremdrift.
Anmeldelse: «Aladdin» – Fresh Prince i Agrabah
Hamres inn med slegge
«Rocketman» er ikke like god til å formidle dramatikken i Elton Johns liv. Visse personkarakteristikker kommuniseres overdrevent, mens det filmskaperne vil at publikum skal tenke, mene og føle hamres inn med slegge.
Spesielt gjelder dette måten hovedpersonens foreldre (Bryce Dallas Howard og Steven Mackintosh) og hans manager (Richard Madden) skildres på.
Elton John selv skildres både som et musikalsk geni og en personlig fiasko, så dette er ikke et udelt positivt bilde av mannen. Den gir et visst inntrykk av hvordan karrieren var en måte for ham å unnslippe seg selv på, og ubevisst kompensere for kjærligheten han aldri fikk som barn.
«Rocketman» er likevel bedre på å feire den fargerike artisten enn å nyansere bildet av mannen bak fasaden. Men ting er sikkert: ingen kan klage på lydsporet!
