«Stalker» har bedre rolleprestasjoner enn manuset fortjener. Den franske filmstjerna Isabelle Huppert, som er severdig i omtrent hva hun enn foretar seg, spiller effektivt på mørke, psykologiske ubehageligheter.
Samtidig gjør Hupperts sedvanlige solide innsats at nivåforskjellen til hennes svakere motspiller Chloë Grace Moretz er merkbar. Dessverre holder heller ikke historien like høy kvalitet, for man lar seg stadig irritere av figurenes håpløse avgjørelser og meningsløse elementer uten tilfredsstillende uttelling.
«Stalker» er en tynn thriller der spenningen burde ha vært skrudd opp flere hakk, for forholdene ligger egentlig til rette for det. Regissør Neil Jordan forteller historien for pent og tamt til å skape tilstrekkelig nerve i den.
Anmeldelse: «Pokémon: Detective Pikachu» fungerer overraskende greit på film
Konstruert spenning man ikke tror på
Frances (Chloë Grace Moretz) finner en gjenglemt veske på t-banen i New York, og returnerer den til eieren, Greta (Isabelle Huppert). Til tross for en stor aldersforskjell, innleder de et vennskap som imidlertid skal ta en mørk vending.
Frances’ romvenninne Erica (Maika Monroe) blir en viktig tredjeperson i filmen, mens Frances’ far (Colm Feore) og en detektiv (Stephen Rea) gjør korte innhopp, uten å få tid og rom til å sette særlig preg på filmen.
Manuset av Ray Wright og Neil Jordan gir en god forklaring på hvorfor Frances innledningsvis trekkes mot Greta, men når historien endrer kurs mot mørkere farvann, forsvinner realismen til fordel for konstruert spenning som man ikke tror på. Flere handlinger, veivalg og utspill virker ikke spesielt sannsynlige, ikke engang innenfor fiksjonsrammene.
Mangler regigrep som gjør den visuelt interessant
«Stalker» er ikke en direkte dårlig film, men mangler stilen og finessen som måtte til for å heve et konvensjonelt manus. Irske Neil Jordan har regissert mange gode filmer, som «Mona Lisa», «The Crying Game», «Interview With a Vampire» og «Michael Collins», men «Stalker» virker mer som et pliktløp enn en film han virkelig har brent for.
Det er vanskelig å spore det store engasjementet for filmens figurer og deres historier. De brukes først og fremst som et verktøy til å drive den overfladiske spenningen fremover, ikke for å gi oss innsikt i den mørke psykologien som ligger bak.
Filmen mangler også regigrep som gjør den visuelt interessant, selv om den drevne fotografen Seamus McGarvey gjør en fin jobb med å ramme inn fortellingen.
Har man sans for Isabelle Huppert, finnes det likevel ting å sette pris på. Det kan virke som hun har hatt det gøy med å spille den foruroligende Greta-figuren, men Huppert hadde fortjent bedre uttelling for hennes kvaliteter enn hun får i «Stalker».
Anmeldelse: Historien i «The Curse of La Llorona» er fortalt hundre ganger før
Endret tittelen
En bitte liten observasjon til slutt: Det føles som et lite varsko når en film endrer tittel mellom produksjon og distribusjon. Derfor heter filmen «Stalker» før du går inn i kinosalen, men så står det «Greta» på fortekstene.
Her har noen selvsagt funnet det nødvendig å markedsføre filmen på en mer sexy måte, men måtte man «stjele» tittelen fra Andrei Tarkovskys kjente film fra 1979?
Det er kanskje ikke et veldig viktig poeng, og «Stalker» er i det minste dekkende for tematikken, men det hadde vært penere og mer ryddig om de hadde tatt seg bryet med å endre tittelen i selve filmen, ikke bare på plakaten.
