Filmfestivalen i Cannes (NRK): De belgiske brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne har vunnet Gullpalmen to ganger, for «Rosetta» i 1999 og «Barnet» i 2005. Deres nyeste er ikke helt i samme divisjon.
«Young Ahmed» har riktignok et interessant premiss, nemlig radikalisering av muslimsk ungdom i Europa, men utnytter ikke sprengstoffet som ligger i tematikken fullt ut. Historien blir for enkel og kortfattet.
Man får aldri helt tak på hovedfiguren og tankegangen bak hans gjerninger. At figuren, og dermed skuespilleren, er en ung tenåring, gjør det vanskelig å få ut en prestasjon av ham som hjelper publikum til å forstå.
«Young Ahmed» er fortalt med et underliggende sinne og en følelse av oppgitthet, og byr på noen gode og kraftfulle sosialrealistiske skildringer av visse utfordrende sider i det multikulturelle Europa. Man sitter likevel igjen med en følelse av at filmen kunne vært noe mer.
Ekstrem tolkning av Koranen
Når vi møter 13 år gamle Ahmed (Idir Ben Addi), ser vi en ung skolegutt i en belgisk by med en sterk interesse for praktisering av islam, basert på en ekstrem tolkning av Koranen.
Filmen viser blant annet hvordan han slavisk følger strenge regler for regelmessig bønn og innlærte rutiner for kroppshygiene.
Han nekter også å håndhilse på sin kvinnelige lærer Inès (Myriem Akheddiou), og når han får det for seg at hun utgjør en trussel mot den lokale moskeen, begynner Ahmed å legge farlige planer for å drepe henne.
Radikaliseres av imam
Radikalisering av ethvert slag er alvorlig nok i seg selv, men at det her handler om et barn, gjør historien enda tristere og styggere. Alt av kroppsspråk, mimikk og dialog understreker at han er i krysningen mellom barn og ungdom.
Filmen viser hvordan Ahmeds mor (Claire Bodson), som ikke er muslim, sliter med å forstå sønnens utvikling. Det gjør også publikum, for Dardenne-brødrene gir oss ikke mye å gå på. De gir ingen tydelige forklaringer på hvorfor Ahmed har fattet interesse for radikal islam.
Det forklares imidlertid hvem som har ledet ham i denne retningen, nemlig Imam Youssof (Othmane Moumen) i den lokale moskeen.
Han har muligens trådt inn i en slags farsrolle, et mulig substitutt for Ahmeds egen far, som vi forstår er fraværende. Denne imamen forsvinner dessverre når Ahmeds historie tar en mørkere vending, og det savnes et etterspill.
Lettvint og tilfeldig konklusjon
«Young Ahmed» omhandler et fenomen som er reelt og farlig, og det er viktig at det adresseres. Dardenne-brødrene har imidlertid valgt å pirke i materien.
En dypere historie ville gitt en bedre film, for selv om de har gjort en god jobb med å skildre hvordan apparatet rundt Ahmed forsøker å hjelpe ham, savnes det et sterkere innsyn i hva det egentlig er som driver den unge gutten.
Er han totalt hjernevasket, eller ligger det personlige årsaker bak hans handlinger? Det får man ikke vite, og filmen avrundes med en konklusjon som virker for lettvint og tilfeldig.
«Young Ahmed» er et godt drama på overflaten, med noen lavmælte spenningsscener satt i et virkelighetstro fiksjonsunivers, men det ligger et potensial i premisset som med fordel kunne ha vært utdypet videre.
(Filmen vises i hovedkonkurransen i Cannes. Det er uvisst om den skal vises på kino i Norge.)
