Anmeldelsen inneholder avsløringer om sesong 1 av «Big Little Lies».
«Big Little Lies» kom som en deilig overraskelse i 2017. Selv med et så stjernespekket rollegalleri hadde jeg ikke forventet å kose meg så mye som jeg gjorde med serien. Men det skulle vise seg at «Big Little Lies» var en liten gavepakke til alle som elsker mord, mysterier, maktkamp og intriger.
Miniserien, som i utgangspunktet skulle være en avsluttende fortelling, trengte aldri noen ny sesong, den sto fint for seg selv. Men etter den enorme suksessen er det ikke vanskelig å forstå at HBO fikk blod på tann.
Da er det fint at serieskaperne ikke har laget noe som føles ut som en begynnelse på noe nytt. De tre første episodene i denne andre sesongen virker i stedet som starten på et avsluttende kapittel – et etterspill for den første sesongen.
Og i denne epilogen så er det Meryl Streep som er dronningen. Det er en fryd å se henne i samspill med den originale rollebesetningen, som en mor på jakt etter svar på sønnens død.
Serieanmeldelse: «Big Little Lies» S01 – Et herlig intrigedrama!
The Monterey Five
Denne gangen er det ikke et mysterium som skal løses. Vi som seere vet hva som har skjedd. I sesong to ligger fokuset på konsekvensene første sesongens drama får for de fem kvinnene vi fulgte. Det gir serien en litt annen stemning, likevel klarer de tre første episodene anmeldelsen er basert på å holde på spenningen.
«The Monterey Five» er navnet rollefigurene til Reese Witherspoon, Nicole Kidman, Shailene Woodley, Zoë Kravitz og Laura Dern har fått på ryktefronten siden sist. «De som var til stede da han fyren døde».
I sesong to får vi se hvordan de fem takler «ulykken» og løgnene knyttet til Perrys død på ulikt vis, med alt fra depresjon, stress, sorg og total fortrengelse.
Reese Witherspoons Madeline har valgt å late som om ingenting har skjedd, og hennes sprudlende åsyn er mer påtatt enn noensinne. Når skoleåret begynner på nytt er tilsynelatende det å ta seg bra ut overfor de andre mødrene det aller viktigste.
Bonnie, spilt av Zoë Kravitz sliter med å bære på den tunge løgnen, mens Shailene Woodleys Jane ser ut til å være på et bedre sted enn hun har vært på lenge.
Strålende Streep
Nicole Kidman er den mest interessante å følge av den opprinnelige rollebesetningen. Celeste sliter med ambivalente følelser om ektemannens død. Selv om hun er glad for at hun ikke lenger trenger å frykte for sitt eget liv, savner hun sin voldelige ektemann enormt. Skam, savn, redsel – Kidman formidler alle de motstridende følelsene på glimrende vis.
Samtidig har Celeste også en sørgende svigermor å stri med. Meryl Streep spiller Perrys mor Mary Louise, som føler på seg at det er noen ugler i mosen knyttet til sønnens død.
Hun fremstår i utgangspunktet som en sympatisk kvinne, som riktignok ikke er redd for å snakke rett fra levra. Man aner imidlertid ganske raskt at det ligger en mer manipulerende kvinne og vaker under overflaten.
Mary Louise ser også ut til å være blind for sønnens store feil, og Meryl Streep er helt fantastisk i sitt spill når Mary Louise velger å riste av seg det hun hører om sønnen.
En deilig dessert
Det er nettopp i forholdet mellom Celeste og Mary Louise mye av spenningen i denne sesongen ligger. Kommer Perrys mor til å finne ut hva som skjedde med hennes sønn, og hva vil hun i så fall gjøre? Hennes tilstedeværelse er som en tikkende bombe i Monterey, og vi sitter på kanten av stolsetet mens vi venter på at den skal gå av.
Det er i skjæringspunktet mellom disse spenningselementene og det personlige dramaet at «Big Little Lies» er på sitt beste. Og derfor er det så deilig at regissør Andrea Arnold viderefører noe av den samme stilen regissør Jean-Marc Vallée innførte i den første sesongen – scener som forteller mye uten at så mye blir sagt. Det kler seriens nerve og tematikk godt, og gjør at vi ofte selv må tolke hva som skjer bak pannebrasken på rollefigurene.
På toppen av alt dette har serien en rytme og et tempo som gjør at den er lettsett og underholdende. Summen av det hele er dermed at sesong to av «Big Little Lies» ikke har blitt en unødvendig atpåklatt, men en deilig og frisk dessert.
