Etter fire episoder fikk «Euphoria» terningkast 5, men etter hele sesongen ble den oppgradert til terningkast 6. Hør dommen på radio her.
Vakker og grusom på samme tid. HBOs nye dramaserie «Euphoria» er en fortelling om alt det fæle i et tenåringsliv.
Her blir temaer som seksuell identitet, ungdomsforelskelse og jakten etter å finne seg selv, mikset sammen med sexvideoer på avveie, voldtekt, rus og angst.
I «Euphoria» er high school en rå og brutal verden, og med en kompromissløs ærlighet forteller serieskaper Sam Levinson en svært troverdig historie, som er pakket inn i pene bilder og en gjennomført visuell stil.
Og med Zendaya (The Greatest Showman, Spider-Man: Homecoming) i hovedrollen, som gjør det som kanskje er årets beste skuespillerprestasjon på TV-skjermen i tillegg, så blir «Euphoria» en fengslende TV-serie.
En ulidelig tilværelse
«Euphoria» er basert på en israelsk TV-serie med samme navn. Denne versjonen tar oss med til en eller annen forstad i California, der Rue (Zendaya) akkurat er ute av rehab etter en overdose.
Hun sliter med å finne noe som helst glede i livet, og vil egentlig bare døyve sin ulidelige tilværelse med rusen som kanskje kan få de trykkende tankene i hodet til å forsvinne, om det så bare er i ett nydelig sekund.
Når hun blir venner med den nyinnflyttede jenta Jules (Hunter Schafer), ser det imidlertid ut til at hun vil få noe mer å leve for. Jules er alt Rue ikke er, en sprudlende fargeklatt som tilsynelatende er full av livsglede, og en sped forelskelse oppstår.
Men også Jules har sitt å stri med. Hun er en transjente som forsøker å finne kjærligheten i et farlig landskap av nettdating, fullt av homofile menn som er så langt inn i skapet at en jente med penis er den de velger å utnytte.
Vonde seksuelle opplevelser
Og sånn er det med «Euphoria» – alle lyspunkt har en skyggeside. Serien er nesten utmattende å se fordi alle ungdommene vi følger opplever så mye dritt.
Det er som om serieskaperne har en naturalistisk tilnærming til det å være en plaget tenåring – er det egentlig mulig å oppnå lykke for disse menneskene?
Det mest ubehagelige ved «Euphoria» er alle de vonde seksuelle opplevelsene tenåringene må gjennomgå. Her er det både pikkbilder og runking på webkamera rett i ruta, og det er så mye kuk på skjermen at det virker som om HBO forsøker å gjøre opp for årevis med kvinnelig nakenhet som rekvisitter.
Men heldigvis er det tydelig at dette ikke er gjort for sjokkfaktoren. Her har rett og slett Sam Levinson valgt å være fullstendig kompromissløs når det gjelder å vise hva mange tenåringer faktisk opplever når det gjelder disse tingene.
Det er skikkelig ubehagelig å se på, men det er også hele poenget.
Tydelig visuell stil
Sam Levinson er et relativt nytt navn i Hollywood, men med «Euphoria» gjør han virkelig sitt inntog og befester seg som en serieskaper med teft for visuell stil og historiefortelling. I Rues rus leker han seg med det visuelle, og vi ser verden fra hennes blikk når virkeligheten begynner å gå opp i sømmene.
Som Rues fortellerstemme selv konstaterer i første episode: «There’s a couple of versions of what happened that night. It all depends on who you ask, and to be honest, I’m not the most reliable narrator».
Dette utnytter Levinson til det fulle, og sammen med fotograf Marcell Rév, som han også har jobbet med tidligere, har han skapt en tydelig og gjennomgående stil.
Blåtoner og neonfarger lyssetter de flott skutte bildene, samtidig som Levinson sper på med en liten dose symbolikk i mange av scenene. Som for eksempel det mørke regnværet som tordner inn over Rue, akkurat i det Jules sykler avgårde og tar med seg alt lyset i Rues verden.
Hjerteskjærende
Det er vakkert, men den visuelle stilen blir aldri så overveldende at det går på bekostning av seriens troverdighet som et realistisk tenåringsdrama. Her går serien en fin balansegang.
Men det er seriens skuespillere som virkelig gjør at «Euphoria» blir en så hjerteskjærende opplevelse, for skuespillet er så bra at rollefigurene ble til ekte mennesker i mitt hode.
Zendaya er enestående som Rue i alle ledd. Enten hun er i fullstendig tåkerus, når hun forsøker å skjule hvor usikker hun er, når hun tillater seg selv å kjenne på et lite glimt av lykke, eller når de vonde følelsene på innsiden bobler over i raseri, spiller hun så naturlig at det er som om vi er flue på veggen i en dokumentar. Hun er grunnen til at jeg var nære å trille sekseren på «Euphoria».
Samspillet hun har med Hunter Schafer, som også spiller helt fantastisk, er seriens høydepunkt. Sammen er de seriens lyspunkt som gjør at jeg orker å fortsette å se denne vonde fortellingen.
Etter fire episoder er jeg fullstendig investert i deres historie, og selv om jeg er redd for å se hvor reisen kommer til å ende opp, er jeg fullstendig hekta.
