Filmskaper Peter Grönlund følger opp sin glimrende spillefilmdebut, «Flukten» («Tjuvheder»), med nok en innsiktsfull og troverdig miljøskildring fra undersiden av den svenske fattigdomsgrensen.
Her følger vi en familie på fem som lever i den økonomiske skvisen mellom den endeløse knappheten utenfor arbeidslivet, og den forløsende inntekten fra småkriminell virksomhet.
Grönlund har et skarpt og sympatisk blikk inn i livene han viser fram. Her jobber dialog, handling, rollefigurer og de hverdagslige tingene han putter foran kamera sammen for å gi det skandinaviske kinopublikum en saftig neve sosialrealisme.
ANMELDELSE: Flukten – Brutal, men varm
Velspilt om å tvinges inn i fars fotspor
Kimmie (Sebastian Ljungblad) er 17 år. Han bor sammen med sine to småsøsken, en ufør mor og en småkriminell far i et meget nedslitt nabolag.
I en verden hvor knyttnever gir respekt og framtidsutsiktene innebærer ran og narkotikasalg, er Kimmie lysten å komme seg bort. Han liker ikke vold, han vil ikke i fengsel og han drømmer om en lærlingplass på et trelager i Västerås.
Men når far må inn å sone, forventer både familien og farens kompanjonger at eldstesønnen tar steget opp og sørger for familiens inntekt. Det er det siste Kimmie vil, men hva vil skje med lillesøster og lillebror hvis han stikker av for å bli en lovlydig borger?
Historien er enkel nok, men gjennom rollefiguren Kimmie får vi virkelig føle på de moralske og de emosjonelle valgene som tynger på hovedpersonens skuldre.
Sebastian Ljungblad spiller med en sår oppriktighet som treffer både tenåringsusikkerheten og det utilpasse med å være en vennlig sjel i en knallhardt miljø. Og gjennom et helt nydelig samspill med lillesøsteren, smelter hjertet aldeles for denne 17-åringen. Det er virkelig vondt å se sekken snøre seg rundt han, og det gjør inntrykk.
ANMELDELSE: Annabelle Comes Home – Mild skrekkfilm
Arv, miljø og forsøket på å bryte ut
Skjebnesynet i «Goliat» er interessant. Peter Grönlund høster mye av filmens magekribling i spennet mellom realismens vekt på valgfrihet og naturalismens syn på det forutbestemte. Kan Kimmie forandre sin skjebne gjennom sine valg og handlinger, eller dikterer arv og miljø at han ender opp som sin far?
Der et solid skolevesen og sosialhjelp er bygd slik at alle mennesker i Skandinavia skal kunne ha valgmuligheter og en sjanse til å foreta en klassereise hvis de jobber for det, så problematiserer «Goliat» denne friheten.
Gjennom å vise fram hvilke ansvar som hviler på Kimmie, hvilke hensyn han tvinges til å ta og hvordan det påvirker hans valg, stiller filmen noen sentrale spørsmål rundt både samfunnets evne til å hjelpe, og hvilke moralske kvaler som oppstår hvis en kun tenker på seg selv.
Disse spørsmålene får ekstra kraft fordi denne filmen ser ekte ut. I tillegg til troverdige skuespillerprestasjoner og relasjoner, så holder kameraet oss i en slitt og hard verden som smaker av gråmalingsflak i det den velter ut i kinomørket.
Dette er en utside av velferdssamfunnet som står i grell kontrast til forbrukersamfunnets kjøpefest og kjernefamiliens trygge rammer. En verden som ofte reduseres til sine skarpeste kanter på film, men her blir vi bedre kjent med både menneskene, årsakene og virkningene.
