Lukas Moodysson («Fucking Åmål», «Tilsammans») går etter de tragikomiske resultatene av menneskets gode intensjoner i dramedien «Gösta». Mer spesifikt går han etter det skandinaviske lynne, og den veike og konfliktskye snillheten vår. Og han gjør det med så treffsikre skråblikk at det svir.
Serien, som er HBOs aller første nordiske originalproduksjon, er en poengtert blanding av klein situasjonskomedie og samfunnsbetraktninger dyppet i sosialrealisme og psykiatri. Her sparker Moodysson mot både naiv snillisme, dysfunksjonelle hjelpeinstanser, plagsomme selvrealiseringer og selvutslettende konfliktskyhet.
Både settingen og handlingen oppleves relevant og gjenkjennelig i det skandinaviske samfunn anno 2019, og det gir «Gösta» en aktuell brodd i en ellers ganske så tidløs setting på den svenske landsbygda.
ANMELDELSE: Euphoria – Vond og jævlig, men fantastisk bra
Hvor forståelsesfull kan et menneske være?
Gösta (Vilhelm Blomgren) er en 28 år gammel nyutdannet psykolog som har flyttet fra Stockholm til landet for å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien. Han har leid seg et gammelt og 60-tallssjarmerende hus i skogen, latt kotelettene gro og innredet det kommunegrå kontoret med en kul gyngestol – slik at ungdommene skal slappe av og dele sine bekymringer med den snille psykologen.
For Gösta er snill. Supersnill og veldig forståelsesfull. Han har tatt inn asylsøkeren Hussein (Nidhal Fares) på gjesterommet, lar tidligere pasienter krasje på sofaen og gir sykkeltyven skyss etter et mislykket tyveriforsøk. Men hvor snilt og forståelsefullt kan et idealistisk menneske være? Lukas Moodyson sender inn Göstas angstplagede far (Mattias Silvell), hans lett deprimerte kjæreste (Amy Deasismont), hans kjærlighetssyke kollega (Elisabet Carlsson) og hans kunstnerisk anlagte kompis (Gustav Berg) for å utforske den problemstillingen næremere. Det blir tidvis puteklient vondt å se på.
Lukas Moodyson vet akkurat hva han vil vise fram og hvordan i «Gösta». Han kan denne verdenen som en turveteran kan sin Fjellräven-anorakk. Han vet hvordan han skal få publikum til å kjenne det klø litt fra den litt for klamme ullgenseren. Han vet hvordan en knottsverm irriterer, hvordan det er å sykle hjem på grusvei i grålysningen og hvordan 70-talls tapet blir til lun stemning i lampettlyset fra litt for mange watt. Det gir «Gösta» et naturlig og gjenkjennelig utseende som er full av dempet retronostalgi, landlig ro og ulidelig hverdag. I denne veldig gjenkjennelige settingen er det lett å dra på for en regissør som elsker at det koker over. Og blant gule sommerdyner og slappe grøtmiddager får både de grelt egoistiske, de psykisk syke og de naivt idealistiske testet sine grenser.
ANMELDELSE: Big Little Lies – Meryl Streep er dronningen
Et kjærlig oppgjør med behovet for å bli likt
«Du er verdiløs hvis alle liker deg», roper pappa Tomas i et av sine bastante resonnement der han sammenligner den svenske kulturskatten Håkan Hellström med Ikea. Men det er altså det som er målet til hans sønn Gösta.
Han har vokst opp i et hjem der to dominerende og egoistiske foreldre har satt seg selv foran sitt barn, og konsekvensen er en idealistisk sønn som er en selvutslettende blanding av engstelig og empatisk. Og veldig mye av seriens situasjonskomikk går ut på å dytte vanskelige avgjørelser på Gösta for å se hvordan hans verktøy av samtale, tekopper og raushet eskalerer alt til nye og verre plasser.
Dette gjøres for å vise hvor fundamentalt mislykket denne grenseløse godheten er som sosial leveregel. Som i sin såre og morsomme kollektivfilm «Tilsammans», tar Moodysson her et oppgjør med noen tilsynelatende fantastiske sosiale håp, og river de ned. Men han gjør det med kjærlighet. Gösta mislykkes fordi hans utrettelige godhet blir selvutslettende. Men det er ikke fordi idealet ikke er prisverdig, Moodyson har bare ikke nok tro på menneskene til at slike idealer kan fungere.
Som filmskaper har Lukas Moodysson vist en suveren evne til å etablere både rollefigurer og konflikter kjapt og presist. Det gir energi og punch til historien. Det episodiske serieformatet gir Moodysson bedre tid til å brette ut sine rollefigurer og sine miljøskildringer. Og med de sentrale personene og deres konflikter lykkes han med å skape en dybde og sårhet som gjør at han kan gå til ganske mørke steder for å hente ut sin livsbetraktende og ofte kullsvarte humor. Men serieformatet gir også plass og åpninger som den erfarne filmskaperen fyller med episodiske elementer med mer trivielle poenger.
Rekken med pasienter som kommer i Göstas stol er en jevn strøm av små glimt inn i det moderne Skandinavias utfordringer, men jeg synes ikke serien klarer å høste disse poengene på en måte som gir særlig innsikt eller blir spesielt morsomme. Det er heller ikke alle relasjonene i serien som sitter like godt. Og Moodyson tyr til noen lavthengende frukter når han skal vise fram birollegalleriets svakheter og latterlige sider.
Det gir «Gösta» litt rufs i kantene, men serien har mer enn nok drivstoff til å holde både komikken, dramatikken og interessen for rollefigurene gående. Etter ni av tolv episoder er det herlig vanskelig å forutsi om summen av Göstas påkjenninger styrer vår hovedperson mot tragedie eller helbredelse. Denne uvissheten gjelder forsåvidt også resten av rollegalleriet. Alt jeg vet er at Lukas Moodyson er sabla god til å skape minneverdige og relaterbare tullinger på skjerm.
Gösta har premiere på HBO Nordic mandag 1. juli med de 4 første episodene. Deretter kommer det 2 nye episoder hver mandag. Denne anmeldelsen er basert på 9 av 12 episoder.
