Historien om den introverte postmannen Joseph-Ferdinand Cheval er av den helt utrolige sorten. En mann som over en periode på 33 år samlet steiner han fant på sin postrute for å bygge et nydelig slott til sin datter – det er en vakker og imponerende bragd som fortjener å bli husket.
Og den bragden fester seg når en ser «Slottet i Provence». Men som kinofilm blir dette også en klisjéfylt tålmodighetsprøve som ikke klarer og forteller Chevals historie med den samme inspirerte skaperkraft som må ha drevet den ufaglærte bygningskunstneren da han skapte sitt Palais idéal.
ANMELDELSE: Rocketman – Elton Johns geniale låter kommer til sin rett
En inspirert bygdeoriginal
Postmannen Cheval (Jacques Gamblin) er en dagdrømmende, beskjeden og innesluttet fyr. Da hans hustru dør, og sønnen blir tatt fra han, ser livet aldeles gråtungt ut. Men på sin postrute møter han enkefruen Philomène (Laetitia Casta), og med litt hjelp fra lokalsamfunnet tar de to fatt på et nytt liv sammen.
Datteren Alice kommer til verden, og med kjærligheten som inspirasjon, begynner Cheval på sitt mesterverk.
Den naive, men ambisiøse, byggestilen og Chevals meget pertentlige arbeidsmetode, kommer godt fram gjennom Jacques Gamblins skuespill og Vincent Gallots tette kameraføring. Og med stødige nærbilder av de furete og utrettelige arbeidsnevene, kommer både kjærligheten og omfanget av Chevals arbeid til filmens forgrunn.
Chevals idealpalass er et «gjør det selv»-kunstverk som har skapt begeistring og arbeidslyst hos mange kunstnere, og regissør Nils Tavernier er opptatt av å formidle dette hjemmelagede slottets uvanlige historie. Det gjør han med et blikk for kunstverkets skjønnhet og et tydelig fokus på byggeprosessen. Han viser også fram den naturen som inspirerte Cheval, og gir kameraet rom til å puste og bevege seg i det maleriske Provence-landskapet.
ANMELDELSE: The Handmaid’s Tale S03 – Fortsatt vakker og ubehagelig TV
En slags Forrest Gump i Provence
Det er et storverk båret fram av mange tragedier som skildres i «Slottet i Provence», men det klarer dessverre ikke filmen helt å formidle med nyanser, betydning og dybde.
Det menneskelige dramaet rundt Cheval blir en omstendelig fortelling som søker å høste noe poetisk og høystemt i det usagte, men som ofte lander nært den sentimentale klisjeen. Chevals rollefigur blir dyttet inn i en litt for simpel Forest Gump-aktig heltemal. Den om det enkle og misforståtte geniet som står på uansett vær og motgang og som til slutt får sin anerkjennelse. Chevals mange tragiske opplevelser blir i denne formelen kun brukt som drivstoff for å fortsette byggverket, og mot slutten av filmen nærmer denne framstillingen seg parodien. Det gir oss også en endimensjonal hovedperson, hvor Chevals ego og andre problematiske sider blir glattet over for å holde figuren tydelig og lett å like.
Dette er en film som søker å gi enkel begeistring rundt et unikt historisk kunstverk hos et allerede kulturinteressert publikum. Og hvis du liker denne typen hyllende biografifilmer, så leverer «Slottet i Provence» en ordinær og billedskjønn beretning om postmannen som bygde et palass.
Så er det neppe tilfeldig at «Slottet i Provence» er siste tilskudd i serien pittoreske filmer som får Provence i sin norske tittel. Selv om stedsnavnet ikke nevnes i hverken original tittel eller engelsk oversettelse. Det er helt Toscana.
