Anmeldelsen inneholder noen avsløringer om forrige sesong av «The Handmaid’s Tale». Har du ikke sett serien kan du lese anmeldelsen av den første sesongen her.
June aka Offred er tilbake i en ny sesong av «The Handmaid’s Tale». Et etterlengtet gjensyn for undertegnede, for Hulus dystopiske fremtidsberetning om et kristenfundamentalistisk USA har vært noe av det mest interessante TV-skjermen har hatt å by på de siste åra.
I en tid der kvinners kamp for å bestemme over egen kropp møter stadig mer motstand, er serien mer aktuell enn noensinne. En dystopi som trekker skremmende mange paralleller til dagens samfunn.
«The Handmaid’s Tale» har aldri vært en serie for alle. For noen blir rett og slett serien for tung og mørk. Og det forblir mørkt i Gilead i de tre første episodene av denne tredje sesongen også, men samtidig ligger det en underliggende kampvilje der, som hinter om at serien kanskje skifter til et nytt gir.
Og det er bra, for selv om serien har vært preget av kvalitet i alle ledd, fra manus til skuespillere og den tydelige visuelle stilen, så var det behov for et taktskifte. Noen lyspunkter i all desperasjonen trenger vi som publikum for at vi skal orke å følge Junes historie videre.
Tar kontroll i elendigheten
«The Handmaid’s Tale» har alltid vært en ubehagelig serie, og den balanserer på en knivsegg når det gjelder å la seerne marinere i det som er vanskelig, men samtidig gi nok lyspunkter til at vi ikke mister håpet fullstendig.
I finalen i forrige sesong valgte June (Elisabeth Moss) å bli i Gilead for sin ene datter, mens hun sendte sin andre på rømmen til Canada.
Dette valget preget henne selvfølgelig i starten av tredje sesong. At hun selv har valgt å bli i Gilead ser ut til å ha gitt henne en slags følelse av kontroll over eget liv. En følelse som gir henne styrke til å ta en mer aktiv rolle i den spede motstandsbevegelsen som forsøker å styrte regimet.
Samtidig blir June utplassert hos en ny kaptein, som ikke er så lett å forstå seg på. Og forholdet dem imellom ser ut til å bli et av de bærende elementene i denne sesongen.
I løpet av de første tre episodene får vi også se hvordan det går med Emily (Alexis Bledel), som er på rømmen med Junes datter. Her gjør Bledel kanskje sin sterkeste skuespillerprestasjon i serien hittil, noe som sier sitt.
Elisabeth Moss er som vanlig svært god i rollen som June, selv om den de intense blikkene inn i kamera kanskje begynner å bli en smule oppbrukt.
Vakker elendighet
Serieskaper Bruce Miller fortsetter å utnytte seriens styrker som visuelt medium til det ytterste i denne tredje sesongen av «The Handmaid’s Tale».
Sammen med fotograf Colin Watkinson, som har jobbet med foto på «The Handmaid’s Tale» siden seriens begynnelse, skaper regissør Mike Barker en strøm av stemningsfulle scener proppfulle av symbolikk.
Etter to sesonger med den samme påtrengende stilen kunne det ha blitt for mye, men til tross for tidligere nevnte blikking er fortsatt «The Handmaid’s Tale» en fryd for øyet. Nære portrettskudd, utypiske utsnitt, leken med lys og skygge – at serien er så vakker å se på er en stor kontrast til det dystre innholdet, og fungerer fortsatt som et slags pusterom i all elendigheten.
En god spenningsnerve
Og nettopp det trenger «The Handmaid’s Tale» virkelig. Dette er en serie som utfordrer sitt publikum til det ytterste, og vi trenger en grunn til å fortsette å holde ut sammen med June.
Her er det viktig at serien innfrir det den legger opp til i de tre første episodene denne anmeldelsen er basert på.
Sesong tre av «The Handmaid’s Tale» har i kraft av Junes valg fått noen nye strenger å spille på. Hvis dette utnyttes videre vil dette gi serien fremdriften den trenger. I denne tredje sesongen vil det ikke holde å kjøre samme mønster som i de to første sesongene. Da vil avmakten rett og slett bli for stor til at man som publikum vil orke å fortsette med serien.
Men disse tre første episodene av sesong tre gir serien en spenningsnerve som fungerer godt, og som gir meg håp for fremtiden.
