Det er en søt og romantisk fortelling om Tolkiens liv som når kinolerretet med den finske filmskaperen Dome Karukoskis biografifilm om forfatter J.R.R. Tolkien.
Kjærlighet og brorskap er stikkord for filmens tematikk. Med slaget ved Somme, der Tolkien tjenestegjorde som offiser, som rammefortelling, får vi en kronologisk gjennomgang av forfatterens barndom og formative år.
For undertegnede, som er stor fan av John Ronald Reuel Tolkien, ble «Tolkien» en rørende kinoopplevelse. Jeg fikk lyst til å fordype meg i både Middle Earth og litteraturen om forfatteren på nytt.
Det er en film som åpenbart er laget med stor kjærlighet for forfatteren, men som nok blir for tradisjonell og treig for deg som ikke er over gjennomsnittet interessert i Tolkien og hans verden.
Anmeldelse: «The Lord Of The Rings: The Motion Picture Trilogy – Extended Edition»
Pent og pyntelig
Hvis du forventer et dypt innblikk i hvordan Tolkien arbeidet med «Ringenes Herre» og den enorme mytologien rundt, vil du bli skuffet over Dome Karukoskis film.
Sammen med manusforfatterne David Gleeson og Stephen Beresford har han valgt å fokusere på Tolkiens barne- og ungdomsår, samt studietiden ved Universitetet i Oxford. Poenget er å gi publikum en følelse av Tolkiens kjærlighet for språk og legender, og hva som formet ham både som menneske og forfatter.
Det er pent og pyntelig fortalt og Nicholas Hoult og Lily Collins gjør fine og sjarmerende roller som Tolkien og hans store kjærlighet Edith Pratt.
Vi går fra en idyllisk oppvekst med mor på landet, til en foreldreløs tilværelse i Birmingham. Vi får ungdomsforelskelse, som vokser til å bli noe mer, og vi får se tilblivelsen av vennskapene Tolkien formet på ungdomsskolen, som skulle bli svært viktig for ham videre i livet.
Rørende vennskap
Sammen med Geoffrey Bache Smith, Christopher Wiseman, og Robert Gilson formet Tolkien klubben «Tea Club, Barrovian Society» (T.C.B.S.), et brorskap der de håpefulle dikterne og kunstnerne kunne diskutere sitt arbeid og drømme om en fremtid der de skulle endre verden gjennom kunsten.
Ordet «brorskap» blir i denne anledning benyttet i overkant mye for å virkelig trykke parallellen til «Ringens Brorskap» inn med teskje. Men det sterke vennskapsbåndet vennegjengen i T.C.B.S. hadde, er likevel det som er mest gripende i «Tolkien».
Deretter kommer Tolkiens kjærlighetsforholdet med Edith. Kvinnen som ble hans kone og som var hans inspirasjon for kjærlighetshistorien om Beren og Lúthien og for rollefiguren Arwen.
Lite elegant
Biografifilmer som dette har som regel elementer av fiksjon i seg for å få sannheten til å fungere bedre dramaturgisk, og slik er det også med «Tolkien».
Filmskaperne har for eksempel tatt seg en del friheter når det kommer til tidslinjen, og de har lagt til en del scener som det, ut ifra mine evner som gravende journalist, ikke ser ut til å være noe hold i.
Disse endringene fungerer stort sett greit, men Karukoski blir for tung på labben når han vrir på ting for å sette det i sammenheng med Tolkiens egne verker. Rammefortellingen lider spesielt av dette, der en syk og utslitt Tolkien kjemper seg gjennom skyttergravene i Somme med den trofaste soldaten Sam ved sin side.
Frodos tjener og venn Samwise Gamgee i «Ringenes Herre», er riktignok inspirert av hvor standhaftige og flinke de britiske soldatene, og da spesielt oppasserne som så etter offiserene i den britiske hæren under første verdenskrig var. Men måten dette her er manifestert i én enkelt rollefigur som til og med heter Sam, blir for tilgjort og klissete, selv for en evig romantiker som meg selv.
Eventyrlig og stemningsfullt
I samspill med fotograf Lasse Frank Johannessen og en liten dose CGI, har Karukoski laget en pen film som formidler en følelse av eventyr i alt fra visuelt uttrykk til tematikk. Alt stemningsfullt lydlagt av originalmusikk fra Thomas Newman.
Regissør Karukoski lar oss se det som skjer i Tolkiens liv gjennom forfatterens fantasifulle blikk. Der skygger fra trærne på barnerommet blir til skumle armer, blir flammekastere på slagmarken i Somme til drager. Det kunne fort ha blitt for mye, men jeg synes det kler en film om fantasyens far godt.
Det er imidlertid når vi får se glimt av Ronalds fabelaktige hode for språk at jeg koser meg mest med «Tolkien». Jeg fryder meg når betydningen og opphavet av ordet «eik» diskuteres, når Tolkien konverserer med en filolog på gotisk, og når vi får smakebiter av språket han driver og skaper på fritiden.
For det er i disse dryppene man ser frempekene mot det som skal komme, og dette fungerer mye bedre enn konstruerte handlingstråder diktet opp ene og alene for å minne publikum hva Tolkien skal forfatte senere i livet.
Inspirerer til videre lesning
Og det er jo nettopp kunnskapen om det jeg vet skal komme som gjør at jeg lar meg røre av «Tolkien».
For fans av Tolkien, som kanskje ikke har lest så mye om hans liv, så vil nok filmen lykkes med å inspirere til videre lesning. Enten det er Wikipedia-musklene som skal få kjørt seg, eller om man plukker opp en av de mange bøkene som er skrevet om forfatteren.
Selv skal jeg nok kjøre enda et gjensyn med filmtrilogien i nærmeste fremtid – extended edition, selvfølgelig.
