«Apollo 11» er en helt fantastisk filmatisk dokumentasjon av ekspedisjonen som satte de første menneskene på månen.
Regissør Todd Douglas Miller har fått tilgang til tidligere upubliserte filmruller, skutt på storkinoformatet 65 mm, som tar oss med inn i månelandingen med en ny, storslått og høyoppløselig utsikt.
Bildene, sammen med rik tilgang til samtalene mellom fartøy og bakkemannskap, gjør at vi får en unik innsikt i hvordan både de på bakken og de i verdensrommet opplevde disse julidagene i 1969.
ANMELDELSE: First Man – Viser nye og spennende sider av romfartseventyret
En rendyrket dokumentasjon av ferden
Det finnes mye informasjon og mange som har mye å si om måneferden i 1969, men «Apollo 11» er ikke interessert i å skue begivenheten fra 2019.
Dette er en film som er totalt viet til å dokumentere ekspedisjonen med bilder og lyd fra det som skjedde underveis.
Dialogen består kun av opptak gjort av stemmene til astronautene og bakkemannskapet. Og alle bildene vi får se er fra de mange kameraene som rullet og gikk under ferden. Disse inkluderer film skutt på 65 mm, 35 mm og 16 mm, samt bilder fra TV-sendinger.
Det gjør at filmen ikke omfatter en del informasjon vi har lært om ferden i etterkant. Og det er heller ikke en film hvor hjelpende fortellerstemmer tar oss gjennom det som skjer.
Men gjennom en tettvevd og fortreffelig sammensatt fortelling av lyd, illustrasjoner og levende bilder, blir denne rendyrkede stilen en stor styrke.
Vi kommer inn i opplevelsen av måneferden på en intens og slående vakker måte. Og selv om vi vet hvordan det ender, er dette klippet sammen på en måte som lar oss kjenne på magekriblingen – både på tur og retur.
Regissør Todd Douglas Miller skal ha jukset bittelitt med kronologien, og han har flyttet en av Buzz Aldrins spøker fra utreise til hjemreise.
Men denne kunstneriske friheten svekker i svært liten grad troverdigheten til filmen som dokumentar. Det vitner heller om blikket Miller har for menneskene. Han setter av plass til flere samtaler og observasjoner som viser oss gløtt av astronautenes personlighet og tonen de hadde med hverandre og gjengen på bakken.
ANMELDELSE: Diego Maradona – Skildrer godt kontrastene mellom myten og mennesket
Månelys og vakker
For oss som ikke var i live under denne begivenheten, og som stort sett har noen få ikoniske scener og lydsnutter som grunnlag for inntrykket av selve månelandingen, utvider «Apollo 11» horisonten på nydelig vis.
Først og fremst gjennom de fortryllende bildene fra romferd og av månelandskapet. Men også ved å gi en rik smak av tidskoloritten med bilder fra både publikum, astronauter som passer på å ikke snuble i draktslangene sine og alle maskinene og apparatene som var i bruk.
Filmen viser fram det som er en teknologisk høytidsstund i menneskets historie. Den følelsen gjennomborer hele filmen, også gjennom den nykomponerte musikken.
Matt Morton har laget et lydspor som forsterker spenningen, idealismen, vitebegjæret og engstelsene som ligger og bobler under de glidende overflatene.
Han har ifølge rulleteksten ikke brukt instrumenter som er nyere enn 1969 i sammensettingen av disse stykkene. Det er ikke så viktig i seg selv, men det er et dedikert og gjennomtenkt valg som bygger opp under dokumentarens følelse av analog perfeksjon og vitenskapelig gullalder.
Et stort «se hvor langt vi hadde kommet i 1969» som både imponerer og inspirerer.
«Apollo 11» har førpremiere på kino i Trondheim og Fredrikstad 20. juli. Den vises også i Hjertnes kulturhus den 21. juli. Filmen har ordinær kinopremiere 30 .august.
