Nyversjonen av 80-tallshiten «Child’s Play» er en overraskende mild og lite skummel dukkeslasher.
Men blodspruten er anselig, og det ligger mye popkornglede i tullete dødsfall, corny humor og et fengende rollegalleri.
Rødtoppen Chucky er også denne gangen veldig glad i store kniver. Og filmens norske regissør Lars Klevberg omfavner originalens særegenheter samtidig som han leker med dukkeeffekter og sjangerklisjeer på underholdende vis.
ANMELDELSE: Crawl – Utvannet alligatorskrekk
Skulle det dukke opp flere lik…
Den kunstig intelligens-styrte dukken Chucky kommer til verden med noen seriøse fabrikkfeil.
Sikkerhetsfunksjonene er skrudd av, noe som betyr at dukken selv må lære seg forskjellen på riktig og galt.
For 13 år gamle Andy (Gabriel Bateman) er denne egenrådigheten først en kilde til stor glede. Men da Chucky tar ungguttens klaging på voksne litt for bokstavelig, får leken en kraftig bismak.
Den originale Chucky fra 1988-filmen var en dukke besatt av en seriemorder. Plottoppdateringen med kunstig intelligens på ville veier er en frisk og smart vri.
Manuskriptet får ikke maks ut av tankegodset rundt ondskap som konsekvens av menneskers dårlige robotbehandling, men filmen treffer en del aktuelle fremtidsengstelser. Og Chuckys fall fra leketronen gir stemmeskuespiller Mark Hamill noen creepy strenger å spille på i forholdet til Andy.
Så er det ikke til å komme unna at 2019-utgaven av Chucky ikke ser like fæl og kul ut som originalen. Det er ikke alt som trenger å oppgraderes i en nyinnspilling.
ANMELDELSE: Spider-Man: Far from Home – Lader Marvel-kanonen
En smak av Spielberg
Det smaker litt av Steven Spielbergs («E.T.») familielunhet i verdenen Lars Klevberg har bygget rundt Andy.
På et sårt bakteppe av vemod og ensomhet kommer både barnerom, morskjærligheten og den utrygge relasjonen til mammas nye kjæreste effektivt og fint fram.
Hovedrolleinnehaver Gabriel Batemans sympatiske spillestil gjør det lett å både føle med og irritere seg over Andy. Og herlige skuespillere som Aubrey Plaza (moren karen) og Brian Tyree Henry (politinaboen Mike) gir humør og hygge til både Andys tilværelse og publikums opplevelse.
Som en god 80-tallsslasher brukes det lune og trygge som en kontrastvegg til massevis av makaber galskap.
Aller best er Chuckys første menneskedrap, hvor stueidyll, juletrelys og hageredskap får jobbe sammen på nydeligste vis. Et hyllende og lekkert stykke filmhåndverk Klevberg skal være stolt av!
Snill belysning og nådig dukkeføring i «jump scare»-scenene gjør likevel dette til en av de mildeste blodsprutfilmene med 15-årsgrense jeg har sett på kino. Det vil nok være et skår i skrekkgleden for dem som digger kalde gufs og brå hjertegalopp.
Men trives du med hvilepuls i kinomørket, er dette en deilig teit og morsom nyversjon av en gammel kultfavoritt.
