Regissør Ari Aster («Hereditary») har med «Midsommar» laget en særegen sektthriller badet i svensk sommersol.
På en eng av blomster, nestekjærlighet og barbeint idyll blander han inn brutale vikingskikker, folketro og sektmentalitet og får en makaber sommergryte.
Estetisk er dette både lekent, stilrent og symboltungt med rikelig tolkningsrom. Handlingsmessig holdes den relativt enkle sektskrekken interessant av tematisk strømmer av sorgbearbeiding og havarert kjærlighet.
ANMELDELSE: Child’s Play – Deilig teit og blodig
Syndere i sommersol
Det sorgrammede paret Dani (Florence Pugh) og Christian (Jack Reynor) skal tilbringe sommeren i Sverige sammen med noen av Christians studievenner i antropologi.
De havner, gjennom bekjentskaper, i en alternativ bosetting som heter Hårga. En hvitkledd gjeng som blander tradisjonelt landbruk med gammel folketro. Denne sommeren er det en takkefestival som bare feires hvert 90 år, noe som krever noen helt unike seremonier.
Med skrekkfilmens troper for tynning av flokken som narrativ motor, blandes det spirituelle og det harmoniske med det vemmelige og flere etiske overtramp.
Under den ytre handlingen ligger historien om et gryende kjærlighetsbrudd og samler inn overtoner. De kommer både fra de hedenske skikkene og de psykedeliske utskeielsene som rammer Hårgas gjester.
Og i senter for det hele leverer Florence Pugh en imponerende uttrykksfull og relaterbar hovedrolle.
ANMELDELSE: Crawl – Utvannet alligatorskrekk
Lynch speilet i sollys
«Midsommar» er en film som dyrker det visuelle med en herlig selvsikkerhet. Og det er på overflaten den virkelig begeistrer.
Filmskaper Ari Aster veksler uanstrengt mellom å fylle sine bilder med stillhet og symmetri, og med svimlende blomsterkaos. Samt noen sorthumoristiske folketrobilder som gir både hint og humør.
Han utnytter kulissenes renskårenhet og bruker vakre naturlandskap som grell kontrast til noen av sine mest voldelige scener. Og lydsiden er full av elegante små detaljer i volum og lydkvalitet som tar oss med inn til rollefigurene på effektivt vis.
I en trollbindende vakker bilsekvens snur han opp ned på en av David Lynch sine suggererende veimotiv. Og spor av «Twin Peaks»-skaperens drømmelogikk finnes også nede i Asters flerlagede fortelling.
Men akkurat her når ikke Aster de hjernedirrende punktene Lynch evner å treffe så presist.
Det er ikke alt som svinger like godt. Den tidvis langtekkelige byggingen av situasjoner og stemninger gjør at filmen blør en del intensitet og uhygge. Det blir derfor aldri så ubehagelig og skummelt som det kunne, og burde, blitt i de svenske skoger.
Men for oss som er mette på Hollywoods ordinære og publikumsvennlige campingskrekk, så er denne «Midsommar»-reisen definitivt en av sommerens friskeste godbiter på kino.
