Å fylle på med referanser til andre filmer og spill er et glatt gulv å danse på for en filmskaper. En kan både skape og komme unna med mye ved å blunke lekent til verket du låner fra.

Men en kan ikke bare kopiere og kopiere i den tro at så lenge en synliggjør referansen så blir alt bra.

På et punkt bikker hommager, pastisjer, allusjoner og parodier over fra meningsbærende nikk og over til platt og uoriginalt tyveri.

Og der havner handlingen i «Dora og den gyldne byen». Denne enkle nedkokingen av fellesnevnerne fra Indiana Jones, Uncharted og Tomb Raider blir en simpel og forutsigbar gjennomkjøring av formelen.

Heldigvis er hovedpersonen kul å henge med.

ANMELDELSE: Felix på ville veier – Små barn kan risikere å pådra seg noen traumer

Dora (Isabela Moner) omkranset av sine foreldre spilt av Eva Longoria og Michael Peña.(Foto: United International Pictures)
Oppdagere, ikke skattejegere

Den for mange kjente figuren Dora tar her steget fra den pedagogiske og tospråklige animasjonsserien «Dora utforskeren», over til spillefilmen.

Den nå 16 år gammel Dora (Isabela Moner) har forlatt jungelen til fordel for USA, hvor hun går på High School sammen med fetteren Diego. Men hun har knapt rukket å bli kjent med sine nye klassekamerater før hun blir kidnappet og fraktet tilbake til jungelen.

Doras foreldre er nemlig på sporet av den tapte Inka-byen Parapata. Der ligger muligens en sagnomsust gullskatt, noe som tiltrekker seg grådige skattejegere.

Plottet, kulissene og farene langs veien tråkker på velkjente jungelstier. Dette har vi sett før.

Innslag av animasjoner og spesialeffekter liver opp uttrykket i filmen. Her er både apen Boots og reven Reppo med på å tilføre lekenhet og bånd til originalen.

Men selv om produksjonsnivået er relativt høyt, så er ikke dette en film som begeistrer i sin visuelle utforming.

De kreative utskeielsene oppleves anstrengte, og uten en naturlig plass i filmens øvrige spillefilmunivers. Og det hjelper ikke på at det flere ganger lugger i både rufsete klipp og overspilt replikk.

ANMELDELSE: The Dark Crystal: Age of Resistance – Et eventyrlig mesterverk

Jepp. Det er selvfølgelig et tempel med feller og løsninger som kun åpner seg for den verdige. (Foto: United International Pictures)
Flere kule rollefigurer

Rollefiguren Dora er et artig bekjentskap i Isabela Moners pigge og gledesspredende tolkning.

Hennes naive positivitet og snarrådighet i møte med trusler mot både hennes liv, hennes selvbilde og hennes venner er herlig full av humør, energi og kjernesunn holdning.

Ikke helt på Pippi Langstrømpe-nivå, men absolutt en rollefigur som fortjener et publikum.

Madeleine Madden (snart klar for Amazons «The Wheel of Time»-serie) og Jeff Wahlberg i rollene som henholdsvis Sammy og Diego tilfører også godt selskap til vennegjengen med humør og sympativekkende tenåringsproblemer.

De voksne skuespillerne derimot, de imponerer ikke.

Eugenio Derbez er en irriterende enkel karikatur. Michael Peña og Eva Longoria blir et pregløst foreldrepar. Og filmen får minimalt betalt for å ha hyret Danny Trejo og Benicio del Toro som dyrestemmer.

Moralen i denne filmen er at det å utforske er noe nobelt, men skattejegere er grådige tyver. Jeg skulle gjerne sett litt mer utforskertrang og litt mindre av simple tyveri fra regissør James Bobin og gjengen i dette jungeleventyret.

Om FILMEN

Dora og den gyldne byen
  • Dora og den gyldne byen
  • Slippdato: 20.09.2019
  • Regi: James Bobin
  • Utgiver: United International Pictures
  • Originaltittel: Dora and the Lost City of Gold
  • Aldersgrense: 6 år
  • Sjanger: Action, Eventyr, Familie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.