Det er snart fire år siden siste episode av «Downton Abbey» gikk over TV-skjermen. Det britiske kostymedramaet om familien Crawley og deres tjenere hadde gått i seks sesonger, men for fansen var det utrolig trist at turen aldri skulle gå tilbake til Downton Abbey igjen.

Derfor var gleden stor, hos undertegnede inkludert, da det i fjor sommer ble annonsert at det skulle komme en «Downton Abbey»-film. Nå er den her, og den er alt du kan ønske deg.

Da kjenningsmelodien strømmet ut av høyttalerne, kameraet panorerte over slottet for første gang og gåsehuden var et faktum skrev jeg kjapt ned i notatblokka: Jeg elsker dette!

For filmen «Downton Abbey» gir oss akkurat det fansen vil ha – mer av det samme. Serieskaper og manusforfatter Julian Fellowes forsøker ikke å skape noe nytt her. Han og regissør Michael Engler har laget en ren fortsettelse på historien, som føles som en lang julespesial satt opp på kino.

Downton Abbey gjør seg godt på kino. (Foto: United International Pictures).
Kongen kommer!

«Downton Abbey» anno 2019 fortsetter like etter serien slapp. Et drøyt år har gått, vi er i 1927 og kongen og dronningen av Storbritannia skal besøke Downton Abbey på sin turné i Yorkshire.

Dette setter selvfølgelig huset og dets herskap på hodet.

Middag skal serveres, det skal være en parade i landsbyen og kongen og dronningen skal overnatte på slottet. Alt må vaskes og pusses til perfeksjon.

Lady Mary og Branson styrer fortsatt den daglige driften av godset og får altså nok å gjøre, mens tjenestestaben naturlig nok har enda mer å gjøre. Men når staben til det kongelige hoffet ankommer Downton Abbey i forkant av besøket blir det forviklinger. Alle er ikke enige i hvordan ting skal gjøres og hvem som hører til hvor på rangstigen.

Carson hentes ut av pensjonisttilværelsen når kongen kommer til Downton Abbey. (Foto: United International Pictures).
En TV-kveld på kino

Ja, som jeg sa, dette kunne ha vært en julespesial på TV. Og man kan jo spørre seg om hvorfor den ikke er nettopp det? Filmen bærer preg av at manusforfatter Fellowes er vant til å skrive om dette universet for TV, med en dramaturgi og klipperytme som oppleves som en lang episode, ikke som en film.

Kanskje er dette et slags markedsføringsstunt for å sjekke hvor stor interessen for serien fortsatt er, før en eventuell tilbakekomst? (Vær så snill, la det være sant).

Til tross for at «Downton Abbey» oppleves som en TV-kveld på kino, og at den nok er litt traust i formen, så er det selvfølgelig en fryd å se slottet i all sin prakt på det store lerretet.

Fra fasaden og parken utenfor, til salongene og tjenergangene inne – Downton Abbey kler å bli sett på kino.

For ikke å snakke om kostymene! De er jo, tross alt, mye av grunnen til at mange av oss koser oss litt ekstra med serien. Her overbeviser garderoben som alltid med sin tidsriktige mote og høye detaljnivå når det gjelder søm og broderier.

Det er mange gledelige gjensyn i Downton Abbey-filmen. (Foto: United International Pictures).
Gledelige gjensyn

Men viktigst av alt, viktigere enn kostymer og kulisser, viktigere enn pene kjøringer over slott i morgensol, rollefigurene vi elsker får tid til å skinne i filmen. Kanskje litt for mye, for det oppleves som noe kunstig hvordan absolutt alle skal involveres i det som utspiller seg på lerretet i løpet av de to timene filmen varer.

Likevel så koser jeg meg med det fordi gjensynet er så gledelig. Jeg har tross alt et langt og nært forhold til disse folka.

Allen Leech er fortsatt lun og snill i rollen som Tom Branson, Joanne Froggatt er fortsatt handlekraftig og smart som Anna og Sophie McShera er like surrete og sjarmerende som alltid i rollen som Daisy.

Og Maggie Smiths grevinne Violet er fortsatt det beste som har skjedd i britisk kostymedrama noensinne.

Litt mildere i kantene er hun i denne filmen, men hun får fortsatt levere artige replikker som går rett hjem hos meg. Som «I am an expert in every matter», når noen våger å utfordre hennes autoritet, eller et uforstående «I never argue, I explain», når noen ber henne slutte å krangle. Hun er en sann glede.

Den legendariske Maggie Smith i Downton Abbey. (Foto: United International Pictures).
Kun for fansen

Som du sikkert forstår av denne anmeldelsen så er «Downton Abbey» en film kun for dem som elsker «Downton Abbey». Men er du fan av serien må du selvsagt komme deg inn i kinomørket fortere enn svint.

Filmen bringer ikke noe nytt til bordet, men det er heller ikke så fryktelig farlig denne gangen. Av og til er det deilig å bare bli servert en rett du vet du elsker – helst av menn i livré.

Om FILMEN

Downton Abbey
  • Downton Abbey
  • Slippdato: 13.09.2019
  • Regi: Michael Engler
  • Utgiver: United International Pictures
  • Aldersgrense: 6 år
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.