«Edie» er en vakkert fotografert film med godt skuespill og inspirerende tematikk, men en rotete historiefortelling og langsom rytme hindrer den fra å virkelig skinne.
I filmens åpning blir vi introdusert for vår titulære hovedkarakter, Edith «Edie» Moore (Sheila Hancock). Etter hennes slagrammede og handikappede ektemanns bortgang, vil datteren legge Edie inn på omsorgshjem.
Det blir tydelig at Edie føler hun har levd et liv i fengsel, knyttet til en monoton hverdag og et kjærlighetsløst ekteskap. Dette blir vi fortalt ikke bare gjennom skuespill og visuell historiefortelling, men også foret med teskje når datteren leser i morens dagbok, komplett med Edies fortellerstemme.
I sitt opprør mot det monotone, legger Edie alene ut på en reise til nord i Skottland. Der vil hun bestige fjellet Suilven, noe hun og hennes campingglade far drømte om å gjøre sammen før hun ble gift. Når hun ankommer fjellets nærliggende landsby, blir hun kjent med guiden Jonny (Kevin Guthrie), og da begynner omsider filmen å vise seg fra sin beste side.
Anmeldelse: «Quick» er en spennende film om en svensk rettsskandale
Dynamisk Duo
«Edie» skinner nemlig på det sterkeste når tittelkarakteren og Jonny er sammen. Edies besettelse om å nå toppen av fjellet inspirerer Jonny til å hjelpe henne, samtidig som han er redd for at den tøffe turen vil ta livet av den 83 år gamle damen. Skuespillet mellom Sheila Hancock og Kevin Guthrie er knallgodt, gjennom dramatiske uenigheter og hjertevarmende øyeblikk der de knytter bånd.
Deres gode dynamikk går dessverre litt til spille på grunn av et vinglete manus, som stadig slenger inn ulogiske konflikter uten tilfredsstillende slutninger, kun for å skape billig dramatikk. Det hjelper heller ikke at en rekke bifigurer starter hver sine sidekonflikter, men ingen av de blir gjennomført, eller har noen særlig betydning for den overordnede historien.
Filmen hadde nok vært tjent med færre halvhjertede sidespor og intriger, og mer fokus på å fortelle én strukturert historie. I tillegg kunne det sikkert gjort filmen 15-30 minutter kortere, da den er noe langdryg.
Kjemien til hovedfigurene er høydepunktet med filmen, noe som får undertegnende til å undre over all den tiden som kastes bort med å holde de adskilt, både i starten av filmen, og en større del mot slutten. Filmen heter riktig nok «Edie», men det spørs om ikke «Edie & Jonny» hadde vært en bedre film, selv om den tittelen ikke klinger like godt.
Anmeldelse: «Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant» gir frisk energi til det etablerte universet
En fryd for øyet
Selv om historien er noe langsom, tilbys publikum en seeropplevelse. Følelsesladde nærbilder og storslagne overblikk av den ville naturen kombineres i skjønn harmoni takket være utmerket kameraarbeid. Av og til kan det se ut som en promotering med høyt budsjett for den skotske turistforeningen, så man kan fort merke at det frister med en campingtur.
Til tider virker det som filmen glemmer at den ikke er en naturdokumentar, da blinkskuddene kommer på rad og rekke i lange sekvenser. Det bidrar til å sette en slags undrende stemning, men fører til at en allerede langsom film går enda saktere.
Edie og Jonny bærer filmen med sitt pågangsmot og sjarmen i deres unike forhold. Filmen har mye godt på hjertet, med budskap om å aldri gi opp og ikke skue hunden på hårene. Filmskaperne prøver å formidle dette gjennom masser av dramatikk og intriger.
Dessverre tar de seg vann overhodet, med langsom historiefortelling, fylt med unødvendige komplikasjoner og sideplott som ikke fører noen steder. «Edie» hadde vært tjent med et større fokus på den sentrale konflikten og en kortere spilletid.
