Filmskaper Pål Øie («Villmark» og snart aktuell med «Tunellen») utvider malerens klangbunner og gir kunstnerisk innsikt i sitt filmportrett av Nikolai Astrup (1880 – 1928).
I «Astrup – Flammen over Jølster» dramatiseres historien om Astrup fra han som ung astmatiker i en trekkfull prestegård, trosset fattigdom og familiemotstand for å forfølge kunstnerdrømmen.
Den biografien er både interessant og rik på kunstnermytens fallgruver og indre demoner. Men det er i sin visuelle nysgjerrighet filmen gjør seg bemerket.
Jeg kan riktignok styre meg for den tidvise bruken av nostalgiske slør av gamle filmformater, men jeg liker lekenheten i denne ellers ofte så trauste biografisjangeren.
Gjennom time-lapse fotografering av Jølsters natur og iscenesettelser av kunstnerens indre opplevelser, skaper Pål Øie flere smellvakre og kunstferdige bidrag til historien om den personlige naturmaleren.
ANMELDELSE: Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant – Bedre animasjon enn noen gang
Kunstner mot alle odds
Fortellingen om Nikolai Astrup følger på mange måter en velkjent underdog-formel. En streng prestefar, skral helse og tom lommebok hindrer ikke Astrup i å følge sitt kunstnerkall.
«Jeg vil være naiv naturalist» roper han i et beruset oppgjør med unge medkunstnere i Paris, og han reiser tilbake til barndommens landskap i Jølster hvor han finstemmer sine bånd med naturen og egne naturopplevelser.
I hovedrollen gjør Thure Lindhardt («Broen») en god jobb med å få fram skiftene mellom en mild og godt likt familiemann og en nesten manisk og rastløs kunstnersjel – som stadig blir innhentet av sykdom og spøkelser.
Danske Lindhardt klarer ikke helt å begeistre med sin kunstnertolkning, ikke på den måten for eksempel Willem Dafoe gjorde i «Van Gogh – At Eternity’s Gate». Lindhardt faller på ingen måte igjennom, men det er noe ordinært over spesielt Astrups utskeielser i utlandet.
Dennis Storhøi (kameraten Anton Fonn) og Henriette Marø (konen Engel Astup) treffer med vennlig tilstedeværelse i rollene som Astrups støttespillere.
Disse tre rolleprestasjonene gir publikum noen tydelige holdepunkter for en tradisjonell filmatisk fremstilling av Astrups liv og virke. Et solid rammeverk som lar regissør Pål Øie bruke tid og rom til å utforske kunstnerens blikk, inspirasjoner og sinnelag uten at drivet i biografien sklir ut.
ANMELDELSE: Quick – Spennende film om svensk rettsskandale
Filmkunst om malerkunst
Jeg har vokst opp med en av Nikolai Astrups versjoner av «Jonsokbålet» som et av de mest uttrykksfulle bildene på bestemors stuevegg – et bilde som gjorde uslettelig inntrykk på et ungt sinn.
Det er derfor fascinerende å se hvordan dette motivet får ulme og gløde i denne filmatiseringen.
Å fange og yte rettferdighet til ildens vesen gjennom farger på lerretet virker å ha stått sentralt i Astrups kunstnergjerning.
I tillegg har ilden, og spesielt bålet, hatt en sentral plass i kunstnerens komplekse forhold mellom den strenge kristendommen hans far praktiserte og de sosiale tradisjonene folket i Sogn og Fjordane levde med.
En vesentlig bit av filmen tar tak i nettopp en av Astrups Jonsok-feiringer som ungdom. Skildringen av denne kvelden, og etterspillet, fanger på såreste vis opp spennet mellom naturlig livsglede og påført skam som preget Astrups Jølster rundt århundreskiftet.
Det hele fortalt på en måte som svir i brystet og gir, for meg, en helt ny klang til bildet.
Sekvensen er gnistrende godt formidlet ved at regissør Pål Øie forankrer Astrups minner fra kvelden i selve maleriet gjennom et fokusert kamera og virkningsfull klipping.
Et kapittel som for alltid vil endre min opplevelse av et bilde jeg har sett jevnlig på i 30 år. Og en av de mange avstikkerne som gjør «Astrup – Flammen over Jølster» til noe mer enn bare et leksikalsk «historien om».
