Ei ung jentes søk etter identitet og tilhørighet både berører og provoserer i regissør og manusforfatter Jorunn Myklebust Syversens overbevisende andrefilm.
«Disco» berører fordi Josefine Frida spiller nakent og ærlig i hovedrollen, og provoserer på grunn av manipulasjonen hun blir utsatt for i et miljø preget av overfladisk og gjennomskuelig skinnhellighet.
Dette er et voksent og velspilt drama som utfordrer publikum til å vurdere verdivalgene som presenteres, både hos hovedpersonen og de kristne menighetene hun oppsøker. «Disco» viser tydelig at et gyllent ytre kan skjule et mørkt indre, og diskuterer hvordan religion kan både lette og forverre problemene hos de som velger å underkaste seg.
Anmeldelse: Antonio Banderas spiller glimrende i Pedro Almodóvars «Smerte og ære»
19 år gamle Mirjam (Josefine Frida) er verdensmester i disco freestyle-dans, men har det vanskelig på det personlige plan. Når det får avgjørende konsekvenser i et mesterskap, søker hun etter svar utenfor dansegulvet.
Hun sliter med å finne det hun leter etter i den kristne frimenigheten drevet av moren Vanja (Kjærsti Odden Skjeldal) og stefaren Per (Nicolai Cleve Broch), og lokkes etter hvert til den strengere og mer konservative menigheten til Pastor Samuel (Espen Klouman Høiner) og Birgitta (Andrea Bræin Hovig).
Flere skrikende kontraster
Akkurat som hovedpersonen i Jorunn Myklebust Syversens sterke debutfilm, «Hoggeren», har Mirjam kjørt seg fast i livet, og leter etter et holdepunkt. «Tror du på Gud?» spør en psykiater (Espen Reboli Bjerke) og Mirjam svarer «Jeg må jo det». Hun er oppvokst i et kristent hjem der personlig tro forventes og presenteres som løsningen på alt.
Det virker kanskje ikke helt troverdig at hun både kan tilhøre et strengt, kristenkonservativt miljø og samtidig bedrive noe så «syndig» som konkurrerende discodans, men det gir filmen flere skrikende kontraster. Vi ser blant annet hvordan Mirjam briljerer på dansegulvet i et glitrende kostyme, men går rett på do for å spy etterpå.
Det er også interessant å observere hvordan moren og stefaren viser frem en finpusset fasade som lykkelig ektepar foran menigheten, men har vonde, bitre og ødeleggende krangler bak lukkede dører. Samtidig ser man også likheter mellom de to ulike miljøene Mirjam tilhører. I begge handler mye om fasaden og innpakningen, mens det som er på innsiden tilsynelatende er av mindre verdi.
Anmeldelse: «The Politician» S01 er fargesprakende og morsomt
Josefine Frida bærer filmen imponerende godt med stor utstråling og høy autoritet i hovedrollen. Fotograf Marius Matzow Gulbrandsens bleke, men elegante bilder går ofte nært inntil Mirjams ansikt, der store, spørrende øyne lyser av usikkerhet og sårbarhet.
Filmens skildring av hovedfigurens maskefall står i skarp kontrast til den glitrende fasaden hun fronter både som discodanser og stjerne i menigheten. Josefine Frida takler utfordringene hun blir satt på med et overbevisende spill som øker respekten for hennes talent.
Den gode prestasjonen gjør at det er vondt å se Mirjam havne i en skvis mellom det hun trenger og det som kreves av henne. Man får inntrykk av at «gode hjelpere» rundt Mirjam ikke egentlig er så interessert i hvem hun er, som hva de kan oppnå ved å ha henne i kretsen.
Man etterlates med flere interessante spørsmål
Nicolai Cleve Broch briljerer i birollen som den, etter eget utsagn, gladkristne Per, som innledningsvis holder en karismatisk tordentale om tvil, håp og tro. Om man studerer hva han faktisk sier, er det stort sett svada uten substans, ispedd noen løsrevne bibelvers som kan bety hva som helst.
Han snakker ned konkurrerende menigheter, blant annet svogerens tv-kanal «Norges Visjonære», som han mener er griske juksemakere, mens han selv tar inn kollekt med både betalingsterminaler og Vipps. (Fun fact: Vipps-nummeret du ser i filmen tilhører forøvrig produsenten Mer Film AS).
Det er også interessant å observere hvordan Per irettesetter Mirjam for å vise hud i en privat sammenheng, men har tilsynelatende ingen problemer med å la henne vise enda mer kropp som discodansutøver, kanskje fordi det gagner ham å kapitalisere på stedatterens status.
Samtidig er forholdet mellom Mirjam og moren et avgjørende element. Kjærsti Odden Skjeldal gjør en fin, men sørgelig rolle som moren som ser ut til å hemmeligholde hva Mirjams biologiske far kan ha utsatt henne for i barndommen, og som kan være en del av forklaringen på problemene hun nå opplever. «Fyll hjertet ditt med Jesus» er det eneste rådet hun opplever å få.
Anmeldelse: «Quick» er en spennende film om en svensk rettsskandale
Espen Klouman Høiner og Andrea Bræin Hovig spiller iskaldt og godt som ekteparet som tar henne til sin strengt konservative menighet, der de indoktrinerer barn og ungdom om den forestående endetiden. Det provoserer å se dem utsette Mirjam for en slags kristen intervensjon som vekker noen sterke assosiasjoner til Utøya 22. juli med redde barn som løper gjennom en skog ved vannet.
Det kan virke utspekulert og direkte ondskapsfullt og blir enda mer provoserende når det kan se ut som Mirjam tror det hjelper. Man sitter igjen med en følelse av at hun enten har oppnådd det hun ønsket, eller at hun har blitt lurt til å tro det av kristne forkynnere som dermed forhindrer at hun får den hjelpen hun egentlig har behov for.
«Disco» har et avslutningsbilde som korresponderer med det symboltunge åpningsbildet, og etterlater sitt publikum med flere interessante spørsmål som kan tolkes ulikt. Det er en bittersøt avslutning på et solid drama med mange kvaliteter, der spesielt Josefine Fridas sterke rolletolkning og Jorunn Myklebust Syversens sikre manus og regi utmerker seg.
