Den lille jenta med den store stemmen – Judy Garland er en legende hvis liv på langt nær var så magisk som filmene hun spilte i.
I «Judy» møter vi stjernen på bunnpunktet i hennes karriere og liv, ikke mange månedene før hun gikk bort så altfor ung etter en overdose med beroligende piller.
Regissør Rupert Goold har laget en biografisk film som aldri overrasker eller eksperimenterer særlig med formen, men Renée Zellweger gir oss en Judy Garland som griper tak og bergtar fra første takt til siste tone.
Garland mot slutten
«Judy» er basert på teatermusikalen «End of the Rainbow», og tar oss med til London og Judy Garlands konsertforestillinger «Talk of the Town», som skulle redde karrieren hennes da hun hadde falt i økonomisk grus.
Eksmannen Sidney Luft, faren til hennes to yngste barn, hadde tatt over omsorgen for barna, og Garland måtte tjene penger for å gjøre opp gjeld, og for å kunne vinne barna tilbake igjen.
Det er altså en nedbrutt versjon av Garland vi møter i «Judy». Pille- og alkoholmisbruket styrer hverdagen og om hun klarer å prestere på scenen eller ikke.
Ung og håpefull
Regissør Goold innleder «Judy» med et tilbakeblikk fra barndommen, der Garland mottar en skyllebøtte fra studiomanageren hennes hos MGM, Louis B. Mayer, fordi hun ønsker seg litt fritid innimellom alt filmarbeidet.
Hun må ikke tro at hun ikke kan erstattes. Det venter hundrevis av penere piker enn henne der ute som gjerne vil ta hennes plass.
Med jevne mellomrom hopper Goold tilbake til denne tiden for å gi kontekst til hvorfor Judy har endt opp som hun har gjort. Darci Shaw spiller den unge Garland med en naivitet og håp for fremtiden som gjør kontrasten til den voksne Judy ekstra sørgelig.
En strålende hovedrolle
Rupert Goold holder seg til en streit mal på fortellingen. Med en så sterk personlighet som Judy Garland som tema kunne han kanskje ha lekt mer med formen. For eksempel slik regissør Dexter Fletcher gjorde med Elton Johns liv i «Rocketman», men dette er altså ikke en musikal.
Anmeldt: «Rocketman» – En morsom og fengende feiring av Elton John.
Jeg skal ikke anmelde det «Judy» kunne ha vært, og filmen reddes fra å bli traust av en ganske så spektakulær Renée Zellweger i rollen som Garland.
Zellweger spiller stjerna med en intens tilstedeværelse og inderlighet som gjør at jeg fortaper meg i henne. Hun klarer å formidle alle Garlands usikkerheter på en overbevisende måte uten å bli overtydelig, samtidig som hun også er leken og morsom.
Den norske fotografen Ole Bratt Birkeland lar oss ta inn glamouren og glitteret fra scenen i all sin prakt, men bringer oss også tett innpå Judy, slik at hennes smerte kommer tydelig til uttrykk.
Hjerteskjærende
Zellwegger, som synger live, gjør Garland på en måte som ivaretar stemmens karakteristikker uten å bli parodisk, og får Garlands fakter og særegenheter til å virke som en naturlig del av sitt eget kroppsspråk. Jeg glemmer at det ikke er Garland jeg ser på lerretet.
Det at Zellwegger ikke har like stor rekkevidde i stemmen som kvinnen hun portretterer passer også godt inn i filmens tematikk. Garland har en forferdelig periode i livet på dette tidspunktet, og Zellweggers stemme låner et ekstra drag av sårbarhet til denne stemningen.
Hun gir oss en Garland som er ensom, ulykkelig og som drømmer om å bli elsket. Det er tidvis hjerteskjærende å se på.
Dermed blir «Judy» en film som får meg til å ville trekke frem Garlands gamle filmer igjen, og kanskje se dem med et nytt blikk. Og jeg lover at å høre igjen låter som «By Myself» og «Over the Rainbow», blir litt ekstra rørende etter å ha sett denne filmen.
