Etter at de velkjente bragdene fra andre verdenskrig har fått sine nasjonsbyggende heltefilmer («Max Manus», «Kongens nei» og «Den 12. mann»), er det gledelig å se en mer nyansert og kompleks side av motstandskampen fortelles som spillefilm.

Dramatiseringen av spionen og skuespilleren Sonja Wigerts historie, gir noen fascinerende og historisk viktige innblikk inn i krigsårenes etteretningsarbeid.

Filmen er også en oppreisning for en kvinne som ofret anseelse og karriere ved å innynde seg hos den tyske eliten i Norge.

Og Ingrid Bolsø Berdal er et utmerket valg som formidler av de påkjenningene Sonja Wigerts mange roller må ha påført henne under krigen.

ANMELDELSE: Wild Rose – En stjerne er født

Ingrid Bolsø Berdal storspiller som Sonja Wigert. (Foto: Nordisk Film Distribusjon)
Ingrid Bolsø Berdal storspiller

Som en av skuespillerne som valgte å jobbe for regissør og NS-medlem Leif Sinding («Tante Pose») under okkupasjonen, hadde Sonja Wigert et ben i skandinavisk kulturliv, og et ben innenfor den tyske makteliten.

Den posisjonen gjorde at svensk etterretning forsøkte å rekruttere henne for å spionere på rikskommissær Josef Terboven og den tyske ledelsen i Oslo, noe hun etter hvert gikk med på.

Ingrid Bolsø Berdal er filmens store attraksjon i en skuespillerteknisk imponerende hovedrolle.

Hun ikler seg både skuespilleren, spionen og mennesket Sonja Wigert med et nærvær og en nerve som begeistrer i nyanser og detaljer.

Måten Bolsø Berdal sjonglerer språkskifter, indre kvaler og belastninger uten et eneste glipptak, gjør Sonja Wigert til en mangefasettert og helstøpt hovedperson i «Spionen».

HØR: Ingrid Bolsø Berdal forteller om rollen i Spionen

Spenningsscenene er effektive, men også tradisjonelle i måten de skildrer nattlige kontorbesøk for å lete etter krigshemmeligheter.(Foto: Nordisk Film Distribusjon)
Bedre som personportrett enn som spionfilm

«Spionen» tar seg noen friheter med det historiske, og både broren Knut Wigert og Sonjas tilknytning til amerikansk etterretning holdes unna hovedhistorien.

Manuset kvesser seg ganske raskt inn på et tydelig spenningsplott hvor invasjonen av Sverige står på spill.

Jakten på svensker med tilknytning til nazistene var en viktig del av Sonjas innsats under krigen, men i sitt fokus på dette, tråkker «Spionen» i velkjente spor.

Nattesniking på kontor og kjellermøter med e-sjefen (Rolf Lassgård) er en effektiv måte å holde spenningen tett på hovedpersonen, men regissør Jens Jonsson klarer aldri å gi spesielt god historisk innsikt i det etterretningsarbeidet Sonja var en sentral del av.

Filmens siste tredel blir en brå og stolkantjagende finale som bruker all energien til å fyre opp under den trykkokeren hvor hovedpersonens spionstatus og oppdrag står på spill.

Her må Bolsø Berdal stort sett reagere på en rekke ytre omstendigheter som ligger nært Hollywoods tradisjoner for spenningsklimaks.

«Spionen» er på sitt beste i den første drøye timen. Da skildres Sonja Wigert, med tvil, styrke og mot, i et finstemt personportrett.

Om FILMEN

Spionen
  • Spionen
  • Slippdato: 18.10.2019
  • Regi: Jens Jonsson
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon
  • Aldersgrense: 12 år
  • Sjanger: Drama, Historisk, Krig, Spion

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.