«Wild Rose» gir deg et innblikk i det skotske undergrunns-countrymusikk-miljøet. Det er ikke hverdagskost.
Men selv om settingen i filmen er av det uvanlige slaget, er det mye annet som smaker mistenkelig kjent.
«Wild Rose» balanserer faretruende nær klisjé-kanten på enkelte områder. Det er først og fremst én grunn til at filmen ikke ender opp som nok en «fint gjennomført musikk-drama-komedie».
Hun heter Jessie Buckley.
Velkjent formel
Iløpet av filmens åpningssekvens får vi vite alt vi trenger for at filmen kan sette igang.
Rose-Lynn har sittet i fengsel for noe heroingreier, hun har en slampete kjæreste, en dømmende mor, to barn som ikke liker henne, og en drøm om å reise til Nashville for å bli countrystjerne.
Dette fortelles på en effektiv, humoristisk måte, som setter tonen for resten av filmen. «Wild Rose» er både mørk og dyster, men også varm og morsom.
Måten historien fortelles på vitner om solid filmatisk håndverk, selv om handlingen følger en allerede godt opptråkket løype. Og langs den velkjente løypa, møter vi også noen velkjente typer:
Den fornuftige, men overbærende mora som mener at drømmer er noe tull; Den introverte dattera som demonstrativt leser bøker gjennom store deler av filmen; Overklassedama som forbarmer seg over hovedpersonen.
Og hovedpersonen selv, da: En slags white-trash-Askepott, som drømmer stort, men som sliter med å holde sin brokete fortid bak seg.
Jeg elsker Jessie Buckley
Det er nok klisje-aktige elementer her til at filmen fort kunne blitt en midt-på-treet filmopplevelse. Det blir den heldigvis ikke. Mye takket være knallsterke skuespillerprestasjoner.
Jessie Buckleys innsats i rollen som Rose-Lynn er alene verdt kinobilletten.
Hun er stort sett med i hver eneste scene filmen, og godt er det, for her viser Buckley at hun behersker alle skuespillerkunstens grener. Hun er morsom, sårbar og totalt badass. Mer karismatisk rolletolkning må man lete lenge etter.
I tillegg synger hun som en country-gudinne.
Buckley får også hjelp av gode prestasjoner fra samtlige andre skuespillere, kanskje først og fremst Julie Walters i rollen som Rose-Lynns mor.
En stjerne er født
Den i overkant sentimentale avslutningen er nok en påminnelse om hvor velkjent filmlandskapet «Wild Rose» oppholder seg i er. Det betyr heldigvis lite når jeg innser at Buckleys skuespill har fått meg til å glemme (eller drite i) dette i nesten to timer.
«Wild Rose» har blitt omtalt som en slags britisk variant av «A Star is Born» – men selv om jeg forstår hvorfor, er jeg ikke helt enig i den sammenligningen.
Begge filmene handler riktignok om jakten på det store gjennombruddet. Men mens «A Star is Born» mer utforsker selve fenomenet, fremstår «Wild Rose» mer som et portrett av et menneske, som bare tilfeldigvis er i sentrum av et lignende fenomen.
Jeg skal ikke avsløre om Rose-Lynn får sitt gjennombrudd som countrystjerne. Det jeg kan avsløre er at Jessie Buckley får sitt gjennombrudd som skuespiller – i hvert fall i min bok.
