Regissør Mike Flanagan har allerede filmatisert en Stephen King-roman tidligere, nemlig «Geralds lek» i 2017. Men å gi seg i kast med Kings oppfølger til «The Shining – Ondskapens Hotell», krever en kombinasjon av ærefrykt og overmot.
Fallhøyden er enormt stor, fordi «Doctor Sleep» er nødt til å se seg sammenlignet med Stanley Kubricks genierklærte filmatisering fra 1980. Flanagan har heldigvis valgt samme tilnærming som regissør Peter Hyams gjorde i «2010», oppfølgeren til Kubricks «2001: En romodyssé».
Han bygger videre på Kubricks etablerte univers, men tør samtidig rive seg løs fra det og utvider både tematiske og estetiske aspekter, med en viss «normalisering» av originalens mystikk. «Doctor Sleep» er en imponerende god grøsser, med flere smarte vink til «The Shining», samtidig som den forteller sin egen historie med friske fortellergrep.
Filmen heves av flere intense sekvenser med skremmende situasjoner og en superb Ewan McGregor i hovedrollen.
Anmeldelse: Olivia Colman overbeviser som ny dronning i sesong 3 av «The Crown»
Sliter med ringvirkninger
Flanagans manus avviker fra Stephen Kings 2013-roman på noen punkter, men den sentrale handlingen er den samme. Danny Torrance, den lille gutten fra den første filmen, er nå en voksen mann, og sliter, ikke overraskende, med ringvirkningene av opplevelsene på The Overlook Hotel.
Han blir telepatisk kontaktet av den unge jenta Abra (Kyliegh Curran), som kanskje har enda større shiner-evner enn ham selv. Hun blir uforvarende et mål for en gruppe omreisende shinere, under ledelse av Rose The Hat (Rebecca Ferguson).
De lever av å absorbere kreftene til shinere de dreper, og Danny blir nødt til å konfrontere sin egen fortid og omfavne sine undertrykte krefter for å forsøke å redde Abra.
Spennende og foruroligende
Filmens første fase gir et trist, men troverdig bilde av hvordan livet har utviklet seg på et kaotisk vis for Danny, som nå går under navnet Dan. Ewan McGregor spiller godt som en traumatisert person som har gått til grunne i alkoholen, men forsøker å komme seg ovenpå ved å rømme fra sitt gamle liv og starte på nytt i en liten by.
Det er også spennende og foruroligende å bli introdusert for Rose The Hat og hennes shiner-gjeng, som kan minne om de omreisende vampyrene i Kathryn Bigelows fantastiske thriller «Near Dark», selv om potensialet ikke utnyttes fullt ut. Noen av blir altfor anonyme.
Når det brygger opp til en fantasifull kamp mellom mentale krefter, kan det av og til ligne på det man så i David Cronenbergs skremmende og stilfulle «Scanners» (1981). Måten dette skildres på i «Doctor Sleep», er full av spennende og oppfinnsomme uttrykk og virkemidler.
Anmeldelse: «Midway» er en gjennomført gammeldags og nesegrus nostalgisk krigsfilm
Står støtt og selvsikkert på egne ben
Det er mye i denne filmen som ikke bør beskrives, for noe av gleden ved å se «Doctor Sleep», er å oppdage på hvilke måter nåtiden er knyttet til fortiden. Flere tråder knyttes sammen, samtidig som noen mysterier spinnes videre.
Det finnes scener der Mike Flanagan med fordel kunne ha latt mystikken dominere, i stedet for å lene seg på dialog og handlinger som fremstår litt for ortodokse, og kunne vært brukt i hvilken som helst skrekkfilm.
Det er også noen detaljer i historien som kanskje ikke fremstår helt troverdige innenfor fiksjonsrammene, men man tillater det, for det legger grunnlaget for et klimaks som sjokkerer, overrasker og beveger.
«Doctor Sleep» tåler kanskje ikke en direkte sammenligning med «The Shining», men hvilken annen grøsser gjør egentlig det? Flanagans film står støtt og selvsikkert på egne ben, og er en verdig fortsettelse som slett ikke gjør skam på Kubricks mesterverk.
