En tåkelagt vei gjennom en øde strekning en eller annen plass på Island. Bilen vingler på veien gjennom skodda. Stripen av asfalt er vanskelig å se i alt det hvite. Plutselig skjærer bilen gjennom autovernet i en sving, rett utfor klippen.
Slik begynner «Hvítur, Hvítur Dagur«, eller «En hvit, hvit dag», som den heter på norsk. En stillferdig, særegen og krevende film som leker med formatet og utfordrer sitt publikum.
Filmskaper Hlynur Palmason har laget en film som får det til å knake i hjernebarken. Dette, som er Islands Oscar-kandidat til beste ikke-engelskspråklige film i 2019, er en fascinerende, men også litt rar opplevelse.
Anmeldelse: «Amanda» – Sobert fransk drama om tap og sorg.
Død og utroskap
Det var kona til politimannen Ingimundur som styrtet i døden den hvite, hvite dagen, og livet som enkemann gjør ikke Ingimundur godt.
For å takle sorgen fortaper han seg i et oppussingsprosjekt, der han renoverer en gammel bygning som skal bli et hjem for datterens familie. Barnebarnet Salka fungerer som en buffer mot ensomheten, men i ham bor det et voksende raseri.
Ingimundur er overbevist om at kona var utro mot ham før sin død og blir besatt av å finne og konfrontere den han tror er skyldig. Etter hvert går han for langt i jakten, noe som får store konsekvenser.
ANMELDELSE: «Systemsprengeren» – Det river i hjertet å se denne filmen.
Fint og nært
Hlynur Palmason har skrevet et nært portrett av en mann i krise, og skuespiller Ingvar Eggert Sigurðsson skildrer både tungsinn, ensomhet, raseri og glede i nære scener med barnebarnet godt.
Han er mye alene på lerretet, men evner likevel å fortelle oss som ser på mye om hvordan Ingimundur har det gjennom mimikk og kroppsspråk.
Samspillet mellom Sigurðsson og Ída Mekkín Hlynsdóttir som spiller barnebarnet Salka er veldig fint og oppleves som et troverdig og nært forhold mellom barnebarn og bestefar.
Vakker og virkningsfull
Gjennom en lek med ulike virkemidler har Palmason og fotograf Maria von Hausswolff laget en film som er vakker, og tidvis meditativ å se på.
Von Hausswolff holder ofte kameraet låst til Ingimundur, selv der det ville vært naturlig med et større skudd som for eksempel når han spiller kamp på fotballbanen.
Det gjør at vi tvinges til å observere Ingimundurs reaksjoner på det han ser, noe som er en virkningsfull måte å skape spenning på.
Andre ganger får vi store utsnitt av den islandske naturen. Som for eksempel når Palmason velger å beskrive tiden som går ved å la det samme utsnittet vise det samme landskapet i en rekke klipp gjennom ulike årstider. Det er behagelig å se på, samtidig som det utfordrer publikums tålmodighet.
Tankevekkende
Ingimundur er i utgangspunktet en nøktern fyr, men etter hvert som han blir mer og mer oppslukt i å hevne seg på konas elsker, mister han også fatningen.
Her tar Palmason handlingen til et overraskende sted og drar det til slutt så langt at det sliter litt i fiksjonstroverdigheten.
Men det ødelegger likevel ikke for filmens finale, som er en tankevekkende slutt der det er rom for tolkning.
