«His Dark Materials» er en av seriene jeg har gledet meg aller mest til i år. Philip Pullmans magiske univers og historien om Lyra Belacqua og hennes daimon Pantalaimon, bergtok meg fullstendig da jeg leste trilogien en gang på 2000-tallet.

Jakten etter Støv og fortellingen om vennskap, tap og det å bli voksen rørte meg langt inn i sjela og har vært med meg siden.

Etter den enorme skuffelsen som var den glorete og feilslåtte filmatiseringen av den første boken «The Golden Compass» i 2007, hadde jeg mistet troen på vi skulle få se en verdig adapsjon av historien.

Lyra og hennes daimon Pantalaimon i His Dark Materials. (Foto: HBO Nordic).

Nå viser imidlertid BBC og HBO at de mener alvor med sin samproduksjon «His Dark Materials».

Serien er laget med en kjærlighet for originalverket som gjennomsyrer alt fra manus til produksjonsdesign og visuelle effekter. «His Dark Materials» ser fantastisk ut og oppleves i de fire første episodene av sesongen som en verdig filmatisering av fortellingen.

Likevel blir jeg ikke fullstendig revet med av «His Dark Materials» i TV-ruta. Denne serien vil nok begeistre eventyrglade TV-tittere, men jeg må dessverre ty til klisjeen – boka er fortsatt best.

James McAvoy spiller Lyras onkel Lord Asriel i His Dark Materials. (Foto: HBO Nordic).-large
En jente med en skjebne

«His Dark Materials» tar oss med til en alternativ virkelighet, der menneskers sjel er fysisk manifestert som et snakkende dyr.

I denne verdenen, der luftskip er det foretrukne fremkomstmiddelet, snakkende isbjørner med rustninger regjerer på Svalbard, og en konservativ kirke styrer samfunnet med jernhånd, møter vi foreldreløse, 11 år gamle Lyra (Dafne Keen).

Oppvokst på Jordan Collage i Oxford, der onkelen hennes Lord Asriel (James McAvoy) har plassert henne, har hun blitt en smart og viljesterk, rampete, men også naiv jente.

Når hennes beste venn Roger (Lewin Lloyd) blir kidnappet på mystisk vis, blir Lyra med den vennlige og glamorøse Mrs Coulter (Ruth Wilson) til London for å finne ham. Dette blir starten på en spennende, men skjebnesvanger reise.

Lyra og bestevennen Roger i His Dark Materials. (Foto: HBO Nordic).-large
Tro mot boka

Det er en vanskelig kunst å oversette et elsket univers til filmlerretet eller TV-ruta. For hver endring du gjør i historien og for hver ting du utelater som serieskaper, kan du banne på at fansen blir misfornøyd.

Derfor var det litt rart at jeg etter de fire første episodene av «His Dark Materials», som holder seg meget tro mot boka, helt ned på replikknivå, ikke er helt fornøyd.

Men det er en del ting som fungerer strålende i litteraturen, som ikke alltid holder mål i det visuelle formatet som serier er.

Ved å holde seg så tett opp mot teksten som manusforfatter Jack Thorne gjør, ender vi opp med en serie der mye fortelles og forklares i dialog, istedenfor at vi som seere får lov til å oppdage det.

De første par episodene er et mylder av dialog der universet vi befinner oss i forklares, og Lyras rolle i fortellingen settes, før hun kjapt må ut på eventyr.

Ruth Wilson er helt perfekt i rollen som Mrs Coulter. (Foto: HBO Nordic).
En rik og levende verden

Undring og nysgjerrighet på hvordan universet henger sammen er grunnleggende for historien i Pullmans «His Dark Materials». Det er noe Jack Thorne og teamet av regissører klarer å gjenskape i TV-serien.

Lyras verden fremstår i TV-serien som en rik og levende verden full av ulike kulturer og spennende vesener. Fra tweedkledde og storslagne Jordan, til de omreisende gypternes lune båter. Fra kjølig marmor og art deco i London, til skitten og brutal westernstemning i nord.

«His Dark Materials» er en påkostet serie og det merkes. De visuelle effektene ser stort sett veldig bra ut. Daimonene har et realistisk utseende som overbeviser, uten at de ser så realistiske ut at det blir en «uncanny valley»-effekt når de snakker.

Pantalaimon, som ofte tar formen til en røyskatt, er helt nydelig dataanimert helt ned til hvordan sola skinner i værhårene hans. Panserbjørnen Iorek Byrnison overbeviser i all sin prakt og voldsomhet med svært naturtro CGI.

Daimonene i His Dark Materials ser realistiske, men ikke for naturtro ut, slik at det bli uncanny valley når de snakker. (Foto: HBO Nordic).
Griper aldri tak

Likevel klarer ikke «His Dark Materials» å ta tak i meg på samme måte som Philip Pullmans bøker gjør det. Serien mangler den inderligheten som gjennomsyrer Pullmans verk.

Dafne Keen er en strålende ung skuespiller som passer godt i rollen som den egenrådige, men også svært lojale Lyra. Hun overbeviser virkelig i de aller fleste situasjoner, men hun klarer aldri å gripe meg i Lyras mer sårbare øyeblikk.

Forholdet mellom daimon og menneske kommer heller ikke godt nok frem i seriens fire første episoder. I stedet reduseres ofte Pantalaimon til et instrument for at Lyra skal kunne si det serieskaperne vil vi skal vite at hun tenker.

Men Pan er Lyras sjel, og det er fundamentalt viktig for resten av serien at deres nærhet kommer til større uttrykk.

Kan bli fantastisk

«His Dark Materials» er vakker og engasjerende, og jeg er helt sikker på at mange eventyrglade TV-seere kommer til å storkose seg med denne serien.

Jeg håper at problemene jeg ser med første halvdel av sesongen går seg til i den siste. For jeg ønsker virkelig å elske denne serien.

Alle forutsetninger ligger til rette for at dette kan bli helt fantastisk, og med litt finjustering på kompasset nå, så treffer vi riktig kurs.

Serien ser du hos HBO Nordic. Nye epiosder hver mandag.

Om FILMEN

His Dark Materials
  • His Dark Materials
  • Slippdato: 04.11.2019
  • Sesong: 1
  • Utgiver: HBO Nordic, BBC
  • Serieskaper: Jack Thorne
  • Sjanger: Eventyr

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.