Sauen Shaun er tilbake på kino, og heldigvis får vi mer av samme ulla.
Som forrige film er både historien, den dialogfrie kommunikasjonen og den fysiske humoren særdeles barnevennlig, med tydelige figurer og store doser hjertevarme.
Samtidig får de voksne mye å glede seg over med raffinerte popkulturelle hyllester, gjenkjennelige hverdagsbetraktninger og oppfinnsom slapstick som sprudler i flere lag.
Og det er igjen bare å applaudere detaljrikdommen, kreativiteten og den tekniske utførelsen på det som stilles til skue foran kamera.
Animasjonsstudioet Aardman («Wallace and Gromit», «Flukten fra hønsegården») er suverene i den mer helsprøe delen av claymation-landskapet, og «Sauen Shaun filmen: Farmageddon» er nok en fjær i deres hatt.
ANMELDELSE: Sauen Shaun – får lyst til å starte småbruk på den engelske landsbygda
Kornsirkler og treskedrømmer
En flyvende tallerken lander i skogen utenfor Mossington, og mens både ufofans og dresskledde agenter jakter bevis, så søker romvesenet ly på låven til sauen Shaun og gjengen.
Besøk er jo alltid litt ekstra stress, og når gjesten i tillegg liker å lage kornsirkler og telepatisere både ditt og datt hit og dit, så blir gårdslivet komplisert.
Alt er som vanlig presentert med et mylder av deilig galskap og poengtert observasjonshumor. Elastiske ansikt, uttrykksfull mimikk og evnen til å tåle de fleste fysiske påkjenninger benyttes til gledelig effekt.
Som i de fleste oppfølgere er «Farmageddon» vel så opptatt av å gjenta tidligere glansnummer som å finne opp gjødselbomba på nytt. Det betyr at det er en del vitser og visuelle utskeielser som vil være velkjente for faste sauetittere.
Det, samen med en historie som låner veldig mye fra flere «sci-fi»-klassikere, gjør at denne filmen ikke har helt den samme originaliteten som forløperen.
ANMELDELSE: Snekker Andersen og Julenissen – Lun og ufarlig julemoro
Sau, Spielberg og slapstick
Det er rikelig med tematiske likheter og direkte referanser til spesielt Steven Spielbergs «E.T.» og konspirasjonsklassikeren «The X-Files» her.
Sistnevnte har stort sett et drag av hjertelig parodi over seg, mens førstnevnte både hylles og brukes som emosjonell klangbunn.
Der mange familiefilmer bare slenger inn slike velbrukte referanser kjapt, hult og enkelt, så er «Farmagageddon» litt mer sofistikert i utførelsen.
Her lekes det ikke bare med båndene til inspirasjonskildene, filmen leker også med publikums forventninger til dem.
Det er først på den tredje opplagte «månesykling»-muligheten, at regissørene Will Becher og Richard Phelan faktisk gjennomfører den ikoniske hommagen til E.T.
Den største bragden er likevel at «Farmageddon» når tak i de emosjonelle trådene som Spielbergs klassiker klarte å trekke så sårt og minneverdig i.
Det gjør at det er fult mulig å få godklump i halsen av både sau, hund, romvesen og skurk i dette søte, velgryntede og sjarmerende gårdseventyret.
I tillegg til latter selvsagt. Jeg rista som en skurtresker med høyball i halsen.
